When I was a young man I carried my pack
And I lived the free life of a rover
From the Murrays green basin to the dusty outback
I waltzed my Tankefjas all over
Then in two thousand and eight my country said Son
It's time to stop rambling 'cause there's work to be done
So they gave me a tin hat and they gave me a pen
And they sent me away to the war
And the band played Waltzing Tankefjas
As we sailed away from the quay
And amidst all the tears and the shouts and the cheers
We sailed off to Gallipoli

Jeg lurer litt på hva som er første tegn på galskap. Om det er når tekstene i australske folkeviser på magisk og uforklarlig vis blir omgjort til passende for mitt vedkommende, eller når natriumioner får meg til å tenke ut et nytt subplot under naturfagsprøver.

Forhåpentligvis går linjen et stykke lenger borte enn det. Jeg mener bestemt det. Selv om jeg kanskje er en tanke inhabil i den vurderingen.
Menmen. Selvgjort er velgjort.

 Jeg skal være så ærlig å si at jeg begynner å bli litt lei etter hvert. Med all respekt – det er gøy og morsomt. Men det blir som å sitte på bussen, som også er gøy og morsomt, men så får jeg krampe i leggen og det er trangt og det gjør vondt og det er ikke fullt så gøy lenger.

Men jeg skal ikke la krampe i leggen stoppe meg. Om 12 dager er det over, og da skal jeg ta meg en klementin. Kanskje jeg skal freake litt ut og kjøpe en boks med pepperkaker og en sixpack med julebrus.
Jeg jobber nemlig ut i fra en teori om at jeg kommer meg i mål. Hva som skjer hvis jeg ikke skulle komme i mål tør jeg knapt tenke på.

Leseren med det klingende pseudonymet “Agurksaft” etterlyste etter forrige NaNoWriMo-peptalk en morsom YouTube-video på slutten av innlegget, fordi, sitat, det var så morsomt med hun jenten som lo så lenge, sitatslutt.

Vel. Jeg er ikke typen som henger så veldig mye på YouTube at det gjør noe, men jeg tenkte at det måtte nesten være noe med bøker.

Fatt mot. Det er ikke så veldig mye metablogging igjen nå. Ikke mye.