Da var jammen meg uke 2 overstått også.
Er det bare meg, eller går tiden veldig fort for tiden? Har vi ikke glemt noen dager? Jeg foreslår at noen sjekker opp i dette, for jeg føler at jeg satt her for noen timer siden og oppsummerte uke 1.
Kanskje jeg er i ferd med å bli dement. Det tenkte jeg ikke på, faktisk.

Uansett, jeg kom meg gjennom den andre uken med flagget sånn noenlunde til topps. Nå skal det, i følge guiden min, bli lettere. Herfra skal det gå i nedoverbakke, nå er det frem med kvikklunsj og appelsiner. Eventuelt klementiner, jeg hører rykter om at det snart er jul – av alle ting.

Søndag om to uker er spillet over. Da skal jeg, hvis jeg ikke møter veggen i løpet av den nærmeste tiden, sitte igjen med 50 000 ord og et smil om munnen. Det lysende, røde, fine neonskiltet med “The End” blir bare større og større.
Snart nå. Snart.

Det høres jo greit ut. Alt høres greit ut når man sier det slik. Sier man alt på den måten kan fred på jord være oppnåelig også: “Hvis alle er snille og greie den nærmeste tiden, vil vi snart sitte igjen med en harmonisk verden og et smil om munnen”.

Forhåpentligvis tyder dette på det er håp for fred på jord. Jeg føler at å sammenligne sjansene mine for å fullføre NaNoWriMo med å oppnå verdensfred er litt vel pessimistisk fra min side. Eller veldig, veldig optimistisk.

Menmen. Jeg er klar for uke 3. Denne kommer til å bli ganske hektisk og stressende, ikke bare har min kjære skole velsignet meg med mange fine, koselige prøver (*host*sarkastisk*host*), jeg skal også på Dagfinn Lyngbø-show og ringe til åtte kjøpesentre om de vil ha bøssebærere til seg i desember.
Men det skal gå bra. Det skal det. Det skal jo gå i nedoverbakke.