For en uke siden, du vet da når Barack Hussein Obama ble historiens første afroamerikanske president, vurderte jeg å blogge om dette.
Men nei. Jeg orket ikke. Jeg var lei hele fyren. Synes at han hadde fått nok oppmerksomhet i løpet av et døgn enn hva som er sunt for en menneske.

Det var, bokstavlig talt, Obama fra morgen til kveld.
Allerede i femtiden om morgenen begynte det. Jeg ble vekket av en sms fra en av kameratene mine som hadde sittet oppe hele natten og fulgt valgkampen via en streamingtjeneste på internett (han benekter påstandene om å være nerd, stakkar), som hardnakket påsto at jeg hadde sagt at han måtte sende en sms så fort det ble klart hvem som vant kalaset. Noe som i ytterste konsekvens gjør også meg til en nerd. Jeg skal tenke over påstandene.

Videre gikk det slag i slag.  På skolen leste vi alle nyhetene vi kunne komme over som omtalte valget, vi ville høre hva Joe the Plumber mente om dette, om Palin hadde sagt noe rart siden sist og om McCain hadde overlevd valgnederlaget. Om kvelden ble det diskutert hvordan Obama kunne påvirke Norge på et eller annet vis på alle kanaler, det var korrespondenter meg her og korrespondenter meg der, FrP hadde funnet ut hva de mente om ham (skeptisk, utlending) og i det hele tatt.

Så neida. Jeg blogget ikke om Obama den dagen.

Men nå er jeg klar. Nå er jeg ikke lei Obama lenger. Nå er han like genial som jeg oppfattet ham som før valget.

Vel. Jeg føler at jeg har skrevet ganske mye allerede, så jeg skal fatte meg i korthet.
Prøve – om ikke annet.

Altså. USA har fått seg en afroamerikansk president. Kul fyr, om jeg må si det selv. Han får det sagt, til tross for at han heter Barack Hussein Obama. Dessuten har han helt klart latt seg inspirere av sosialisme, og sosialisme liker vi.
Her i Norge snakker vi om hvor fantastisk dette er. At USA endelig tok til vettet. At vi skulle sett den første afroamerikanske presidenten for lenge siden.

Men hva med oss, da? Okay, det er litt større utvalg av afroamerikanere enn det er av afronordmenn, det er greit. Hadde vi likt han (eller hun, for all del) så godt at vi hadde valgt ham til statsminister, hvis vi måtte velge mellom Obama eller Jensen? Hadde vi i det hele tatt likt den karismatiske væremåten hans? Når så du sist Jens Stoltenberg eller Siv Jensen holde en karismatisk tale som virkelig overbeviste deg om at det de snakket om var det riktige, det beste alternativet?

Hadde det endt opp med at vår afronorske venn bare ble en gallionsfigur av typen som er med i senkveldduellen og fniser på Nytt på Nytt og Torsdagsklubben, som aldri nådde stortinget, men gjorde stor suksess som lokalpolitiker i hjembyen?

Det er vel kanskje der forskjellen mellom Norge og USA ligger. At mens vi er vant til Grandiosa og vil ha det, er amerikanerne villige til å prøve både Pizza Resturante og andre alternativer i frysedisken.
Vi er liksom ikke helt trygge på ting litt utenom det vanlige.

Men det går helt fint å se på at andre gjør det.
Nesten som å se “Ylvis møter veggen” på TVNorge.