Tenkte at jeg skulle blogge om det å miste en venn. Jeg føler det er et tema som passer godt inn på en tirsdag. Spør meg ikke hvorfor, men det bare er slik, mener da jeg.

Når jeg sier “miste en venn” tenker jeg ikke på opprivende historier som omfatter trøstespising, injurier og “jag var en man du tyckte om”. Det kan du lese om i andre blogger.
Jeg tenker mer i abstrakte baner. Det er forresten derfor dette som passer så godt inn på en tirsdag. For tirsdag er litt abstrakt av seg, det må vi nesten innrømme.

Uansett.
Her om dagen hørte jeg en sang som jeg ikke hadde hørt på veldig lenge. Sist gang jeg hadde hørt den, formelig digget jeg den. Og da snakker vi femtegrads digging – repeat, nynning og det som verre er.
Og bare så det er sagt: Når jeg spiller noe på repeat er det unntakstilstand. Det er svært.
Schwææært faktisk, for å ta den oralt. Og oralt er bra. Uten å gå dypere inn på dèt.

Da jeg hørte sangen igjen her om dagen lurte jeg litt på hva det var som hadde gått av meg.
Jeg kunne virkelig ikke skjønne hva jeg hadde sett i sangen. Den hadde tross alt ingenting ved seg.
Ingenting.

Dette var i utgangspunktet litt trist, syntes jeg. Der og da føltes det nesten som om jeg hadde mistet en venn.
Venn i den betydning at den sangen hadde betydd noe for meg. Jeg hadde “tycktet noe om” akkurat den sangen. Akkurat den sangen hadde skilt seg ut fra mengden.
Arrester meg om jeg tar feil – men det er ofte det prinsippet med venner går ut på også.

Og nå hadde jeg bare mistet interessen for den. Jeg må nesten innrømme, mellom oss da, at sangen var blitt litt teit. Nå, altså. Når jeg hørte på den med utviklede ører. Altså, ikke bokstavlig talt. Men… ja du skjønner.
Det er jo litt trist, eller hva?

Men når jeg tenker meg om er det greit at dette ikke er tilfelle med absolutt alle ting.
Det er like greit at vi begrenser det til musikk.
Tenk om vi skulle følt det samme når vi, i en litt mørk periode av livet, gikk fra salami til fårepølse, eller fra kinakål til rapidsalat.
Da tror jeg i hvert fall mitt sinn hadde gått i luften. Ka-boff, bare.

Det handler om personlig utvikling – og det er det som er så kjekt med virkelige venner.
De utvikler seg, eller det er i hvert fall det som er meningen, sammen med deg.
Sangene er ikke så flink til det.

Unntatt Gradiosa-sangen. Den har forstått det. Der har full pakke sangen og lørdagspizza slått seg sammen.
Et eksempel til etterfølgelse, der altså.