Første uke av NaNoWriMo er unnagjort, og så langt har det vært greit. Jeg har fremdeles til gode å møte hattifnatter og menn med unaturlig langt skjegg, som jeg ytret min bekymring for i innlegget forrige lørdag.
Ting har gått greit, ordene har kommet mer eller mndre av seg selv, og det er fryd og gammen-stemning oppi hjernen min. Det er litt fest der oppe i dag, kjenner jeg.

Jeg har ikke brukt spesielt mye tid på skrivingen, ikke mer enn det jeg hadde sett for meg på forhånd. Jeg blir ikke sittende i timesvis for å fundere og være hobbyfilosof. Jeg setter meg ned og skriver, og lar det stå til. Dessuten ligger jeg foran skjema, og føler at jeg kan ta det bittelitt med ro.

Men.
Det er alltid et men. Dette har vært hvetebrødsdagene. Hadde ikke ting gått på skinner her kunne jeg bare gitt opp allerede.
Nå er hvetebrødsdagene over. Definitivt.

Alle, absolutt alle, som jeg har vært i kontakt med som har deltatt på NaNoWriMo før, sier det samme; den andre uken, den er umenneskelig.
Det er der klinten skilles fra hveten, det er der guttene må være menn, det er der musen må bite fra seg mot katten, du skjønner hva jeg mener.

Kommer man seg gjennom uke to, kommer man seg mest sannsynlig gjennom hele NaNoWriMo også.
De som gir seg, som kapitulerer, de gir seg i uke to.

Grå skyer siger mot landet jeg befinner meg. Innbyggerne skalker slukene, spikrer igjen dører og vinduer og rømmer landet. Jeg må bli igjen.
Husket jeg regntøy? Nei. Gjør det noe forskjell? Kanskje.

Det er nye tider, jeg må innse det. Jeg må kjempe hardt for ordene – ta det jeg får. Jeg må gi det jeg har også.
Litt bekymret ja.

Beklager dagbok-lignende blogginnlegg. Det skal ikke gjenta seg så ofte. Bare litt.