Vi går inn i en tid der millioner av barn verden over setter seg sammen med foreldrene sine og siste utgave av leketøykatalogen, og skriver brev til en fiktiv person. Brevene blir som seg hør og bør lagt i konvolutter, forseglet og lagt i postkassen.

Eller ikke. Foreldrene sier kanskje at de gjorde det, at brevet er på vei til nordpolen, eller enda verre: Finland, det er dem som gal nok til å sette slike griller i hodet på barna sine, og at julenissen innen få dager vil lese brevet.

Tiden går, og omsider kommer julaften. Og der stikker jammensanten nissefar innom, med akkurat de lekene (eller skiene, av en eller annen grunn fikk jeg ski av julenissen nesten hvert år. Det var kanskje ment som et preventivt tiltak fra hans side, men sorry Nissefar – jeg hater å stå på ski) som sto på ønskelisten.

Prosessen er troverdig og det er lett å la seg rive med – men likevel går det opp for hvert eneste barn, før eller siden, at julenissen ikke kommer fra nordpolen, nei han er onkelen som ikke greide å si nei til å kle seg ut i rød vinterkappe når allerede ribbe og akevitt har begynt å gjøre sitt på kroppen.

Selv var jeg av det observante slaget og avslørte julenissen på to punkter – aftershave (eller mangelen på aftershave sådan) og klokken på venstre arm.
Jeg husker jeg satt på fanget til Nissefar og sa – “Nissen, du og onkel har samme klo… Oi”.
Men Nissefar skal ha for å holde masken. Eller skjegget.

Det som derimot gikk mer innpå meg var tannfeen. Jeg hadde en meget intensiv tannfellingsperiode på noen måneder da jeg var seks – syv år gammel, og sopte inn store penger på den falne tanngarden min.
Jeg hadde gjort meg ferdig med for- og hjørnetennene, og var på god vei til å miste jekslene mine da bevilgningene fra tannfeen stanset brått.

Jeg brang dette videre til foreldrene mine, om at tannfeen ikke hadde kommet i forbindelse med forrige tannfelling, selv om jeg hadde gjort alt etter boken.
“Men tannfeen – den finnes vel ikke lenger, gjør den vel?” kom det forsiktig fra moren min.
Ettersom tannfeen hadde eksistert sist gang jeg hadde mistet en tann, syntes jeg det var rart at den ikke hadde kommet denne gangen.

Men jeg innså det, hva som hadde skjedd. Tannfeen var død, mest sannsynlig drept.
Herregud, tannfeen må jo sitte på et gigantisk fond, så mange tenner som mistes hver eneste dag i verden. Dette må jo nødvendigvis gjøre tannfeen til et yndet attentatmål.
Det er jo så mange gærninger der ute.
Det var tungt, men jeg måtte slå meg til ro med at tannfeen ikke ville komme tilbake.

Slikt sett skal jeg være glad for at jeg avslørte Nissefar på lukten og klokken.
For både tannfeen og julenissen – brutalt drept – da hadde alt håp vært ute.
Prøv selv – se for deg julenissen og tannfeen liggende i en morbid haug hvor Tingeling og Rudolf Reinsdyret står utrøstelige på siden og gråter sine modige tårer.

Man kan bli nervevrak av mindre.