0
Her om dagen snakket jeg med en veldig gammel dame. Samtalen fulgte noenlunde samme mønster som en gjennomsnittlig åpningsseremoni av OL. Langt, forutsigbart, tungt og hverken lystig eller morsomt.
Hun uttrykte bekymring for fremtiden. At alt var så usikkert. Økonomien, fredssituasjonen, nedleggelser, innsparinger og skrukork på melkekartongen. Også denne ungdommen. For en gjeng.
Jeg ba henne om å snøre litt inn. Ta seg et tebrød, det kjerringhelvetet (ok, jeg sa ikke akkurat det). At hun tok en stor samling mennesker og plasserte dem innunder samme kam. At jeg kjenner mange ungdommer som er virkelig rederlige og flotte mennesker som sikkert vil sørge for at fremtiden vil foregå mer eller mindre smertefritt, dog kanskje med skrukork på melkekartongene. For de av oss uten leddgikt er skrukork strengt tatt det enkleste alternativet.
Men neida. Hun gav seg ikke. Når hadde jeg sist dusjet i iskaldt vann? Pugget pluskvamperfektum og stått skolerett ved pulten og gjengitt grammatikkreglene? Kunne jeg i det hele tatt de ti bud? Og hva med forklaringene til Martin Luther?
Nei – med unntak av å dusje i iskaldt vann, som jeg gjør hver onsdag etter gymmen, måtte jeg riste på hodet til alt dette.
Med et olmt blikk snudde samtalepartneren min seg mot kassen, betalte for napoleonskakestykket sitt og vagget seg avgårde i toppfart, 1,5 kilometer i timen, for å rekke hjem til reprisen av Columbo på NRK. Unnskyld, Rikskringkastingen heter det.
Jeg fikk ikke forsvart oss. Det var tydeligvis ikke meningen heller. Derfor tar jeg det her, ikke fordi jeg tror at hun jeg snakket med leser blogger, jeg tror ærlig talt at hun tror blogger er noe farlig og fordummende, men det føles riktig likevel.
Vi som vokser opp i dag har ikke levd under tæring etter næring-samfunnet. Ei heller Gerhardsen og dugnadsånden. Vi har ikke opplevd at folk som sier “gemüttlich” istedet for “koselig” har invadert landet vårt.
Mange av oss deler ordene på midten. Sliter litt med å stave interessant. Sier “chera” eller “wazzup” i stedet for “hva bedriver du”. I 2008 er ting litt sweet. Vi har ikke en avtale, det er en deal.
Men hva så?
Betyr det at vi som vokser opp i dag ikke har dømmekraft? At den sunne fornuften fløy ut av oss idet vi lånte noen ord fra engelsk fordi vi mente det hørtes litt mer blomstrende og fargerikt ut i språket enn det norske alternativet?
Bullshit.
Bare vent. Det kommer til å bli bra.
Kanskje ikke kjempebra. Men helt sikkert kjempe bra.
Very good.