På bussen. I undervisningssituasjoner. På kinoen. På kurs.
Mobiltelefonen begynner å ringe, og et personlig helvete er løs. Ringetonen som tok seg såå godt ut på radioen, på reklamen eller da vedkommende valgte ringetonen fra det ikke fullt så velassoterte ringetonelageret på den fine nye mobilen, ljomer ut i rommet og tiltrekker seg all oppmerksomhet lik en svamp tiltrekker seg fuktighet.

Man får mest lyst til å omkomme. Kaste seg av bussen i fart. Skjære hovedpulsåren med passeren. Håpe at Max Payne skyter gjennom lerretet. Kremt, jeg har ingen gode eksempler på kurset. Jeg vanker veldig lite på kurs.

Uansett – hva folk har som ringetone på mobilen sier veldig mye om personen.
Her forleden var jeg ute for en hendelse med en ringetone som fikk meg til å stoppe litt opp.
En aldrende mann (jeg har sjekket alderen på skattelisten), fikk en telefon. På et mildt sagt ubeleilig tidspunkt.

Det ble ikke mindre ubeleilig av at ringetonen slett ikke passet verken hans personlighet, eller, strengt tatt, alder.
Med mindre du mener at Nelly Furtado er helt naturlig for folk som nærmere 70 enn 60. Da er det helt naturlig.
Why do all good things come to an end (og det som verre er) strømmet ut i lokalet.

Surrealistisk.

Vi skal ikke sluke informasjonen rått her. For alt vi vet kan dette være en konspirasjon rettet mot vår venn som enkeltperson. Eventuelt kan det være et forsøk på å være sarkastisk, et veldig dårlig et, men like fullt et forsøk.
Eller, det vi innerst inne ikke vil tenke på, vår venn rett og slett digger Nelly Furtado. Kanskje han går på Platekompaniet med solbriller og mørk frakk og ber “om den siste fra Nellymoren. Du vet – hun med den derre All good things”.

Slikt sett burde vi spille ringetonen på mobilen for hverandre hver gang vi møter nye mennesker.
For å vite hvor vi har hverandre.

Ringetonene er ærlige.
Enten det eller tvert i mot.

Hva bruker du som ringetone, da?