0
Jeg husker godt den gangen jeg ble introdusert for piratnedlastning. Det var en helt ny verden som åpnet seg for meg.
Det var som å ha en ekstremt lojal venn som kunne gi meg nærmest alt jeg ville ha, uten å kreve noe i gjengjeld.
Litt himmelsk sus over det, altså. Hadde jeg trodd på et paradis ville jeg sikkert trodd det er slik man praktiserer ting der.
Det er så enkelt. Bare til å søke etter sangen, og der kommer den. Hvis jeg som 11-åring ville ha den siste til Evanescence (det er lenge siden), ja så var det bare til å søke.
Så uendelig mye mer lettvint enn å gå til platebutikken – samtidig sparte man fort både en og to røde lapper.
Rema 1000 har gått sin seiersgang med parolen “det enkle er ofte det beste” – og man kødder bare ikke med paroler fra Rema 1000.
Og piratkopiering er det enkleste. Og det billigste.
Så da blir det slik.
Jeg er både litteratur-, film-, og musikkinteressert.
Veldig mye av pengene jeg bruker i løpet av måneden går til å kjøpe bøker og (leie) dvder. Ingenting er som å gå gjennom utvalget til stambutikken min å finne en bok eller film du ikke kan vente på å lese eller se.
Dessuten samler jeg på det. Jeg setter bøkene i bokhyllen min og tar et par skritt tilbake og tenker at jeg har lest alle disse bøkene.
Personlig blir jeg litt giret etter å ha kjøpt en ny bok eller dvd. Jeg øker tempoet på gangen for å komme meg hjem så fort så mulig, og tenker veldig lite rasjonelt før jeg faktisk har kommet meg hjem.
I det siste har jeg begynt å gjøre det samme med musikk. Jeg markerte starten på en ny epoke med albumet “Maskineri” av Kaizers Orchestra. Siden det har jeg slettet LimeWire på Macen min.
Og jeg får den samme følelsen. Litt giret. Litt høy. Jeg tror jeg kjenner et lite hint av bedre samvittighet også.
Piratkopiering er enkelt, javel.
Billig, javel.
Men den gode følelsen, nei den må du betale for.
Ship o'hoi.