Det er veldig tidlig om morgenen – det er mørkt og blankt regn fra himmelen spyler byen. Som om den ikke har fått nok regn, stakkar.
Selv ikke den aller mest bløthjertede kan påstå at denne morgenen er spesielt vakker. Det er nå Grieg skulle vært her. Prøv å lage noe ut av dette, du. Noe kvasikoselig som får turister til å dåååne av det vakre landet Norge.
At det er mandag hjelper for øvrig ikke på helhetsinntrykket.

Fra kjøkkenvinduet kan jeg såvidt skimte bilkøen gjennom en blanding av tåke og tett regnvær. Køen står bom stille.
Jeg begynner å stålsette meg på en lang busstur. Ikke spesielt lang i kilometer. Men i minutter.

På busstoppet står de samme ansiktene. Vi kunne strengt tatt hilst – nikket til hverandre eller lagt fra oss alle hemninger og sagt “god morgen”. Vi treffes på dette busstoppet fem dager i uken – veiene våre krysses fra mandag til fredag, sånn ti over halv åtte om morgenen. Hvor veien for de andre medlemmene av bussbanden fører aner jeg ikke. Kanskje gjør de noe viktig, kanskje de påvirker livet mitt uten at jeg vet det selv.
Men hilse, det blir litt voldsomt. Man er da nordmenn.

Etter sigende kommer bussen vår. Den merkverdige lukten av nydusjede skrotter og skrotter som prioriterte søvn foran hygiene, eventuelt også munner som falt utenfor prioriteringen, som kanskje koste seg med makrell i tomat eller leverpostei (eller begge deler) til frokost fyller luften på bussen.

Blikket mitt leter etter en ledig dobbelseter. Det er dobbeltseterne som går først. Igjen: Man er da nordmenn.
Ingen ledige dobbelsetere. Neivel. Hun som gikk foran meg inn på bussen kapret den siste.
Nå er det om å gjøre å finne den beste partneren for turen. En som har prioritert i hvert fall litt mer enn søvn.

Jeg velger en av de sovende passasjerene. Den som sover synder ikke.
Bussen går, og ting tar tid. Jeg savner Nanoen min. Det var slike dager som fikk forholdet oss i mellom til å blomstre.
Ved siden av våknes det til liv. Så til de grader. Mannen som hadde sovet sover ikke lenger – og da begynner syndingen umiddelbart. Han lurer på hvor bussen er nå, og bannetirraden forteller at han burde vært av bussen og på vei til sin gjøren og laden for lengst.

Det skal ikke være lett, nei.

Etter hvert som bussen snigler seg avgårde, kommer den nye dagen nærmere og nærmere for samtlige av oss på bussen. Noen gleder seg, andre gruer seg. Noen skal kanskje gjøre noe de har villet hele livet. La drømmer gå i oppfyllelse, akkurat denne dagen.

Det begynner å lysne, og bussturen er over for min del.
Nå begynner dagen for min del også.

Jeg? Jeg gleder meg.