0
Jeg sitter med en følelse av at jeg er i ferd med å skrive en nekrolog om en avdød person. Personen jeg skal skrive om lever imidlertid i beste velgående, men jeg mener likevel at jeg bør skrive noen ord om personen likevel.
Ikke det at han har bedt meg om det, ei heller kommer han til å takke meg. Men det føles riktig, her og nå. Og det vi føler her og nå skal vi ikke le av eller undervuderere.
Personen heter, som jeg såvidt antyder i den heller kryptiske overskriften på dagens blogginnlegg, Mons Ivar Mjelde.
For dere som det fremdeles ikke ringer noen bjeller, og det er det sikkert, snakker vi fotball her. Men jeg skal gjøre det så skånsomt som mulig.
Han måtte i går kveld erkjenne at han ikke lenger har tillit i den jobben han har, som går ut på å få elleve menn til å gjøre det beste ut av nitti minutters sosial omgang med andre menn på en gressplen med en ball. Som plaster på såret har han fått en fallskjerm.
1,5 millioner skal nok dempe fallet, ja.
Det er ikke en jobb for svake sjeler, å være ansikt utad i en bedrift som antieristiske menn i høyrisikoalder og ofte med litt for vått forhold til alkohol følger med argusøyne. Hver søndag blir det, hvis det butter litt i mot, stilt spørsmål til mannens seskuelle legning, forplatningsevne og andre unevneligheter, mens man i medgang er “tjukk og feit og full (og seriegull)”.
Og dette har han holdt på med i nesten seks år. Sammenhengende.
Det ligger i kortene at man en dag må stille plassen sin til disposisjon. Det er en såkalt longtime-comming.
Jeg har også, i svake stunder (det siste året har vært preget av en del slike), stilt spørsmålstegn til hans administrative evner. Taktiske sådan.
Likevel må jeg erkjenne at mannen er flink. Drivende flink.
Han har vunnet det som vinnes kan i Norge i løpet av seks år. Cup. Gull. Sølv. Bronse. Fjerdeplass.
Selv er jeg manager for Lokomotiv Landås på et nettspill, og vi sliter fremdeles nede i sjettedivisjon.
Så det er ikke bare, bare. Its not only, only som en annen trenerlegende sa en gang.
Til tross for dette trekker han seg på grunn av famlende tillit hos spillerne, media og, forsåvidt, jeg og mine supporterfrender.
Var det bare en bølgedal? Kunne de kommet seg ovenpå igjen? Har det noe effekt å få inn en ny sjef, å begynne fra scratch igjen?
Huff, nei jeg vet ikke.
Takk for alle gode minner, Monsamjelden.