Da jeg begynte på videregående skole tidligere i høst, var forhåndsdommen fra eldre kjente at jeg kom til å ta med meg matpakke i toppen èn uke, deretter ville jeg falle for baguetter og pølsefest på Narvesen. Eller kebab for den saks skyld. Tanken skremte meg. Tre år med baguetter og kebab – det blir et par baguetter og kebaber for å si det slik.

- Det er slik man gjør det på videregående, sa de. Man kan komme og gå når som helst. 400 meter til et bugnende utvalg av Big Bite-menyer, Burger King, Rimi, Narvesen, Meny, you name it.
Det må bare skje. Alle gjør det. Du og.

Vel.
Poenget er at jeg har stått i mot. Okei, jeg har falt for fristelsen to eller tre (fire??) ganger. På åtte uker. Det blir så lite i snitt per uke at det ikke gjelder en gang. Det er bare til å runde ned til null.

Jeg liker matpakken min, jeg. Jeg lager den selv, og i det siste har jeg gått fra matboks til matpapir. Jeg føler jeg stiger i matpakke-gradene med den omleggingen. Du skjønner – matbokser smelter når man, morgentrøtt og god, setter matboksen på kokeplaten man nettopp kokte egg på.
Jeg har prøvd det, nemlig. Den smelter så bare fanken, skal jeg si deg.

Matpakken får meg til å føle meg skikkelig norsk. Det er vel kanskje den eneste tingen som får meg til å føle meg norsk til mitt velbehag; jeg er av prinsipp motstander av påskeferie på fjellet med dertil tilhørende appelsiner, jeg boikotter gullrekka hver fredag og misliker det norske landslaget i fotball. Huff, nå følte jeg meg litt rebelsk her. For å rette opp intrykket liker jeg brunost. Av og til.
Derfor er matpakken mine femten minutter med nasjonalfølelse.

Det er nesten som et rituale, med matpakken. Man kan utsette mye, men matpakken, den skal man ha. Tar du matpakken fra en gjennomsnittsnordmann skjærer du i samme slengen vekk dagens, etter all sannsynlighet, eneste høydepunkt i løpet av arbeids- eller skoledagen.

Du kødder ikke med matpakken.

Dagens eksemplar av min matpakke.

Den smakte.