Vi står der i hagen, alle vi som ikke hadde vett nok til å komme opp med en unnskyldning tidsnok for å slippe høstrengjøringen i nabolaget. Bevæpnet med river, er vi klare til å ta et felles oppgjør med høstløvet som har lagt seg sleipt på bakken, som en potensiell livsfare for føtter som har listet seg rundt siden før andre verdenskrig.
Hjelpemiddelsentralen kan gardere en mot mye, men ikke sleipt høstløv.

Tanken på at jeg gjør allmennpreventive tjenester med en mulig livsforlengende effekt, hjelper overraskende lite på humøret mitt mens jeg, i et regnvær som bare Bergen kan tilby, med en usedvanlig stiv og kald kuling som gir allværsjakken min en skikkelig utfordring, prøver å få oversikten over slagmarken med flere hundre falne lønneblad.

De hadde kanskje store planer for livet da de knoppet ut en gang i mars. Jeg har veldig lite peiling på livsidealet til et lønneblad, men for alt jeg vet ville bladet være med i film. Eller i en sang, som de bladene som ble med i den sangen til Billy Talent.

Men tiden gikk og lønnebladene skjønte vel hvor det bar. At Billy Talent neppe stikker innom for å lage en 2008-versjon av “Fallen leaves”.
Bladene ble ikke akkurat yngre med dagene. Etter hvert begynte de å gulne, og de måtte bare håpe på at pollenet de sendte ut havnet på et sted hvor slektskap kan følge slekters gang.
Og ikke i den høysnuallergiske nesen til undertegnede.

Når tiden var inne, hoppet de. Livet som lønneblad var ikke slik de hadde sett for seg som nyutsprunget.
Det blir Bjørn Eidsvåg-leksen. Det var ikke slik det skulle være, det var ikke slik det skulle bli.
Håpet er at det er lønn i himmelen.

Mens jeg raker gule lik opp i den svarte bossekken min, rister jeg oppgitt på hodet, knepper igjen den øverste knappen i allværsjakken min og håper at regnet og den sure vinden skal avta.
Og at det til neste høst opprettes en krisetelefon for høstdeprimert høstløv.

De må for all del bli gul.
Men det skal ikke ende slik.
Ikke på denne måten.