0
Da var den her igjen, denne julen. Det har gått et svangerskap siden de siste marsipanpølsene og den siste pakken med juletrebelysning ble solgt til halv pris av halv pris til en luring som tenkte i langsiktige baner.
Følelsen er like påfallende hvert år; jeg snubler over kakemennene i brøddisken, og Nidars' utstilling med julefavoritter, sjokoladekledde nisser og livstrøtte snømenn som i løpet av produksjonen har klistret seg fast mellom en festkaramell og en halv sjokolademus.
Jeg får følelsen av å ha gått glipp av noe. At vi har passert en dato på kalenderen som alle kalendre unntatt min dekker. De står jo der så naturlig, som om at de skulle stått der hele året, kakemennene, julebrusen og denne hersens marsipanen.
For det er marsipan. I perverse mengder, og (ikke minst) størrelser.
Det er griser.
Små, naturlige som selv jeg kan få i meg hvis jeg lukker øynene og tenker positive tanker. Litt større, av typen som ofte er premie hvis man skulle finne mandelen i grøten. Men det stopper ikke der. Videre er det svære, monsterlignende griser på størrelse med en litt overtrent underarm.
I nærbutikken min er grisene blitt viet en hel hylleseksjon. Som en marsipangrisarmada. Jeg skynder meg alltid litt ekstra forbi den hylleseksjonen.
Du vet aldri hva en marsipangrisarmada kan finne på å gjøre.
Personlig gidder jeg ikke hisse meg opp over at julen ankommer to måneder før det strengt tatt er advent. Selv gjør jeg så godt jeg kan for å holde meg borte fra julekaker, julesnop og julebrus før 1. desember. Utenom min frykt for marsipangrisarmadaen påfører ikke juleproduktene meg noe skade, verken fysisk eller psykisk.
Men det er like vanskelig hvert år å holde seg borte. Det fungerer som en treningsøkt for selvdisiplinen min.
I fjor tror jeg ikke jeg greide det.
Men i år…
1. desember 2008 vil uansett være en merkedag i livet mitt. En dag jeg kommer til å se tilbake på og nikke annerkjennende til.
Den dagen skal feires. Julesnop eller ikke. Gjett om.
Jeg kommer tilbake til grunnen når det nærmer seg. Hvis jeg husker det.