Da jeg deltok på et trafikalt grunnkurs tidligere i år, ble jeg fortalt at trafikken er en psykisk yngleplass for et hvert temperament. I trafikken kan selv den sindigste av de sindige bli tomatrød i ansiktet og skjelle ut den ene medtrafikanten etter den andre. Det er liksom en del av det.
Det er bare til å venne seg til tanken.

Selv vil jeg anse meg selv som en relativt sindig type.
Jeg gidder ikke bruke negativ energi på å hisse meg over hverdagens små og store motarbeidelser rettet mot meg som enkeltperson.

Jeg sparer det heller opp til jeg blir urettferdig behandlet eller omsetter det til engasjement når det for eksempel er oljeplattformsimulering på skolen.
Da går det en kule varmt. Tro meg, min venn.

Jeg er veldig glad i å kjøre bil. Det overrasker meg egentlig litt, siden jeg aldri har brydd meg stort om det tidligere.
Når jeg setter meg bak rattet trer jeg inn i en helt ny sinnsstemning. Jeg blir veldig engasjert. Nesten like engasjert som når det er oljeplattformsimulering på skolen.

Kanskje mer, når jeg tenker meg om.
Jeg lever meg helt inn i trafikkbildet, og tar det som et personlig nederlag hvis noen av mine medtrafikanter enten forbryter mot trafikkregelene, eller får nok av meg og tar en tvilsom forbikjøring forbi meg.
Da trykker temperamentet mitt gasspedalen litt hardere mot gulvet. Til min sidemanns store skrekk.

Det kan neppe være sunt. Jeg føler meg nesten litt som en italiensk taxisjåfør, hvis temperament, hjerterytme, svette og blodtrykk sprenger norske måleenheter.
Det er vel ikke tilfeldig at de landene med høyest tetthet av trafikkskadde også er de hissigste i trafikken.

Jeg må roe meg ned, jeg vet det.
Men når jeg går ut av bilen etter en slik tur, føler jeg meg lettere.

Memo: Kjøpe punchingbag.