Livet består av uendelig mange antiklimaks. Jeg vil påstå at en normal dag består av et eller flere antiklimaks.
Som når man innser at det var 35 kroner den deilige baguetten man skulle unne seg i lunsjen kostet, og ikke 29 som man hadde tatt med seg.
Eller i selskapslivet når du finner ut at vertskapet prioriterer frukt og grønt fremfor kaker – som du har psyket deg opp mot gjennom en hel dag.

Ikke et vondt ord om frukt og grønt. Men når man har psyket seg opp til kaker – da kan slikt være svært ødeleggende for livskvaliteten for alle og en hver.

Følelsen av et antiklimaks er forunderlig. Det er som å tråkke et trinn for mye i trappen, slik at foten detter hardt ned mot gulvet og det går et søkk gjennom kroppen.
Man hadde forventet noe mer. Men neida. Det ble med de trinnene der.

En venn, som i sommer ble nyfrelst av den mye omtalte tiltrekningsloven, Law of Attraction, mener at antiklimakset er selvforskyldt. Hadde man bare bedt verden om å unngå det antiklimakset, da hadde alt vært bra.
Hvis han, mot all formodning i tiltrekningens verden, skulle nå et antiklimaks, stopper han opp, klør seg i hodet og prøver å resonnere seg frem til hvor han glemte å be verden om å la ham styre unna akkurat det antiklimakset, for så å prøve å bli venn med verden igjen etter denne episoden.

Vel. Jeg er en enkel sjel, har medlemsskap i en sovende ateistklubb, og finner Law of Attraction svært mystifnustisk og en tanke tungvindt.
Hvis jeg må stoppe opp og bli venn med verden hver gang den går meg mot, er jeg redd for at jeg til slutt vil bli gal. Det finnes så uendelig mange andre kule måter å bli gal av. Dessuten har jeg mer enn nok være venn med meg selv.

Derfor har jeg kommet opp med en mye bedre og langsiktig løsning.
Jeg kom faktisk frem til det på bussen hjem fra skolen i dag ettermiddag.
Jada.

Jeg foreslår nemlig en anti-antiklimaksstyrke. Som vi kan ringe til, eventuelt kontakte via en spesialdesginet knapp, en panikk-knapp lik den man finner på telefoner fra hjelpemiddelsentralen, når vi står ovenfor et antiklimaks.
På den måten vil antiklimaks aldri mer være noe problem.

Hvordan styrkene skal operere, og andre uviktige detaljer, kan jeg ikke røpe her og nå. Helt ærlig har jeg ikke kommet så langt. Men jeg kommer dit. En dag.

Vil vi gjøre noe mot antiklimaks i hverdagen, så gjør vi det.
Det kan være vår månelanding. Sammen er vi sterke, og det våset der.
Hadde vi greid det, ville det i så fall vært et klimaks for menneskeheten.

Så det så.
For flere lettvinte løsninger på livets store og små problemer:
Stay tuned.