Tankefjas

Søndag er ukens store parantes. Den er her. For å fylle plassen på kalenderen, for å få regnestykket til å gå opp.
Søndag er punktet “eventuelt” på ukens sakliste. Vi vet ikke helt hva det bringer, men mest sannsynlig blir det bare et tomrom før vi erklærer møtet for hevet. Eller uken, altså.

Jeg ser på søndagen som slutten av en aketur. Alt det morsomme er ferdig, du vet det, men du vil prøve å gi litt fart med bena siste stykket, skvise ut det siste, men det fører bare med seg krampe i leggen.
Der har du søndagen; en krampe i leggen.

Og med krampe i leggen vet du at du skal opp den bratte bakken en gang til. Toppen er ganske fjern, ja. Men du gjør det for å få med deg alt det morsomme en gang til, selv om det går fort over. Selv om det er veien opp som tar tid, og som tærer kreftene dine.

Stolheis får du ikke før du er gammel.
Ikke fordi du nødvendigvis fortjener det, men fordi samfunnet synes synd på deg.
Stakkar.

Det er ikke det at det skorter på planer akkurat. Det er kjøring som må gjennomføres, rom som bør ryddes, lekser som formelig skriker etter å bli gjort. Bøker som vil bli lest. Fotballkamper som skal sees.
Men gløden er liksom ikke den samme. Det er en sky, fortrinnsvis grå, som henger over oss.

Ting blir gjort. Men ikke med noe særlig bravour.
Jeg er overbevist om at man kan se stor forskjell på rommet mitt ryddet på en søndag og for eksempel rommet mitt ryddet på en fredag.
Det er mer sjel i fredagsrydding. Fremtidsoptimisme.

…and Sunday always comes too late
But Friday, never hesitate…

At Brun og Blid-kjeden har døpt akkurat denne søndagen for Soldagen hjelper ikke særlig på undertegnede. Litt kanskje. Sol er jo fint. Men det tar ikke helt av.
Det er nok av dem som har prøvd å ta et oppgjør med søndagen, som har falt i tjenesten.
Men de skal ha for forsøket.