Ta det med ro, jeg skal ikke blogge om sekstitallsmusikk.
Vi har vel alle, i våre svake øyeblikk, tenkt på å begå en slik handling, men det blir som oftest bare med tanken.

Ikke det at jeg har noe i mot sekstitallsmusikk, for all del. Det kommer mye bra fra sekstitallet.
Mye. Ikke alt.

Jeg har altså ikke tenkt å gjøre en dyptgående analyse av den udødelige hiten “Delilah” som blir sunget av den tydeligvis like uødelige mannen Tom Jones.
Vi kan alle spørre oss hva Delilah i det hele tatt tenkte på, siden det fikk slike konsekvenser, med sang og det hele, men noe sier meg at det for sent å spørre henne nå.
Det hadde heller ikke forundret meg om Delilah bare er et resultat av Tom Jones' (manglende) fantasi.

Men vi kan ikke spekulere. Spekulasjon er vel og bra, men ikke hele tiden.
Ikke på en fredag. Da vil vi ha fakta.
Fakta på fredag.

Men nå blir det bare babbel her. Eller fjas, om du vil. Men ikke tankefjas. Det er noe heelt annet.
Jeg merker det selv.
Beklager.

Det har seg nemlig slik at jeg var ute for en situasjon på bussen her forleden som gjorde inntrykk.
Jada, bussen er en viktig arena i livet mitt for tiden.
Det er på bussen det skjer.

Saken er den at jeg, som vanlig, gikk på bussen på vei til skolen.
Etter tre uker går dette på ren rutine. Jeg er etterhvert blitt en rutinert busser.

Allerede da jeg steg på den litt småslitte, gule bussen skjønte jeg at noe var i gjerde.
I et sjeldent og tappert forsøk på å høyne den morgensure stemningen som normalt hersker på en buss om morgenen, hadde bussjåføren satt på radioen på anlegget i bussen. Det var riktignok NRK P1, men det er tanken som teller.
Jeg tror nok ikke sjåføren hadde forespeilet seg det som skulle skje denne morgenen.

Etter den ene svisken etter den andre fra radioen, kunne radio-DJen, i den grad en programleder på P1 kan kalles DJ, berette at “nå skal det bli sving på sakene”. Jeg tenkte at dette neppe kunne love bra, og høynet volumet ytterligere på iPoden min.

Det var ikke nok.
Gjennom bussen strømmet tonene fra “Delilah” med Tom Jones.

Tro meg, det ble sving på sakene.

“I saw the light on the night that I passed by her window
I saw the flickering shadows of love on her blind”

Reaksjonene fra folk lot ikke vente på seg. Jeg kunne se at folk rettet seg opp i setene sine.
Tankene som gikk gjennom hodet mitt sa at dette kom til å bli interessant.
Det måtte bli interessant.

“I felt the knife in my hand and she laughed no more
My, my, my delilah
Why, why, why delilah”

Det begynte med svak nynning.
Nynningen spredte seg til ild i tørt gess.
Snart sang nesten hele bussen med.

På en torsdag morgen. I stillestående kø på en av innfartsårene til Bergen sentrum. Altfor tidlig på morgenen.
Folk fra alle samfunnslag og i alle aldre. På vei til skole, jobb og andre ikke-spesifiserte gjøremål man finner det for godt å sysle med en torsdag.

En skulle tro vi skulle på blåtur. Eller at det var et skjult kamera i bussen.
Etter at Tom Jones hadde gjort seg ferdig med Delilah –

“Forgive me delilah I just couldnt take any more
Forgive me delilah I just couldnt take any more”

- Brøt bussen ut i spontan applaus.
Bussjåføren så ikke misfornøyd ut, han heller.
Han så litt stolt ut, der fremme. “Mission accomplish”, tenkte han nok.
Dette er noe å skryte av til de andre bussjåførene. “Jeeeg fikk allsang på bussen i morges. Dere da?”.

For meg fungerte denne hendelsen supert.
Så enkel er jeg – at denne hendelsen sørget for at jeg var i godt humør resten av dagen.
Verden trenger flere busser med allsang før klokken åtte om morgenen.

Allsang har – etter allsang på grensen, fått et noe ufortjent rykte på seg.
Men allsang er bra det. I hvert fall før åtte på bussen.
Det må oppleves.

Vi kan spørre oss hvorfor dette ikke har skjedd før.
Why, why, why.
Delilah.