Denne uken har jeg høstferie. Det er fint. Jeg har store planer for ferien, som jeg innerst inne vet det aldri kommer til å bli noe av.
Alt er ved det vanlige, altså.
Etter en samtale med et menneske som selv påstår å huske krigen, ble det klart for meg at høstferie før ble kalt for potetferie i de østre delene av landet vårt.

Det satte følelser i sving for min del.

Jeg har nemlig et anstrengt forhold til poteter.
Ikke hele tiden naturligvis, ikke opphøgget eller i løvtynne, sprø skiver med en form for krydder på, men kokt, i omtrent tjue minutter, der går grensen.

Generelt kommer jeg greit fra det med de fleste grønnsaker. Jeg vil ikke påstå at jeg er kresen.
Men poteter – nei.

Derfor er det hardt å svelge, ja det blir en het potet for mitt vedkommende, at det er nettopp poteten som skal ha sin del av æren for at jeg i det øyeblikket jeg skriver dette sitter lettere henslengt i en lenestol i mitt eget (vel, eget og eget) hjem, og ikke har naturfag i et litt klamt kjemirom på skolen min.

Den er litt ugrei, den der.

Selv har jeg ved flere anledninger blitt kalt for en potet.
Det kommer (forhåpentligvis) ikke av at jeg er brun og rund av form, men at jeg har, i visse anledninger, et utvidet bruksområde.
Fotballtreneren min for eksempel. Han hadde det med å kalle meg for en potet. Det var riktignok forståelig; jeg fungerte like dårlig på alle deler av banen, så sånn sett brukte han definisjonen min riktig.

Likevel pleide jeg å gi ham et drepende blikk ved slike kommentarer.
Når jeg tenker meg om spørs det vel hvor godt han egentlig likte meg, etter hvert. I ettertid innser jeg at tiden da jeg spilte organisert fotball virkelig lokket frem djevelen i meg.
Mer enn vanlig, altså.
Han kunne da vel ikke vite at jeg hater poteter?

Hadde poteten vært et menneske tror jeg ikke jeg hadde likt den som person heller. Poteten skal absolutt trenge seg på. Overalt.
Den tar seg til rette. Hjernevasker mennesker. Jeg mistenker flere medlemmer av min nærmeste familie som ofre for potetens vrede. Jeg tør ikke tenke på hvilket parti poteten ville stemt på.
Jeg sitter på nedslående bevis. Dette klippet viser hva poteten kan stelle i stand for svake sjeler.
Det er triste bilder, rett og slett.

Jeg står mer eller mindre alene mot poteten.
Kanskje vil mine erfaringer som potet være utslagsgivende.
For en gangs skyld.