Det er på høy tid nå. Vi har all grunn til å få panikk.
Enden er nær. Tiden renner ut.
En konstellasjon av klisjeen “gal professor” samlet i Sveits har gått fra konseptene og utviklet et rør med et skikkelig nerdete navn som har potensiale til å sprenge mitt hjem i fillebiter.
Jorden altså.
Jada, dette er personlig.
Timingen er bra. Ingenting passer bedre enn å få panikk på en mandag.
Forarbeidet er gjort, stemningen er egget.
Alt som med litt godvilje kan kalles håp er langt unna. Vi kan såvidt skimte helgen med fredagen som et lysende neonskilt i horisonten.
Vi er på åpent hav, folkens. Det er dypt.
Og nå skal vi attpåtil, kanskje, sprenges i luften og suges inn i et svart hull.
Det er ikke akkurat nyheten som løfter oss opp en mandag morgen.
Som inspirerer oss til å gjøre noe viktig – noe som gir mening.
Det er veldig lite som gir mening på en mandag.
De setter i gang på onsdag, disse gærningene. I skrivende stund kan jeg tenke meg disse mennene i hvite frakker sitter og sitrer av spenning mens de løser fjerdegrads potenser og sinuser og det som verre er.
Bare for å få tiden til å gå.
Herregud – jeg skjønner dem. Det er usannsynlig gøy med høye smell. Derfor er det å gjenskape “The Big Bang” selvsagt fristende. Det burde gi litt lyd.
Dessuten er det artig å se hva som kommer ut av det.
Alle har jo lyst til å gjøre noe slikt. Men allmenndanningen vår får oss på andre tanker.
Humørsyke professorer som dessverre ikke fikk plass på nerdetreffet i Sveits har satt ut rykter om at forsøket er så farlig at vi kan risikere et resultat av forsøket som vil si ka-boff, og vi blir sugd inn i et stort svart hull, altså nesten som å kjøre gjennom tunell med tog i Øst-Europa, bare i litt større skala.
Det er ikke hver dag forskere berettiget advarer mot svarte hull og høye smell, så drama-queen (eventuelt drama-king) som jeg er, velger jeg å fokusere på at verden faktisk går i luften i løpet av onsdagen, fortrinnsvis i fritimen jeg har sånn midt på dagen.
Slik at jeg hadde hatt tid til å tenke over det liksom.
I så fall er dette det siste blogginnlegget jeg skriver. Før vi samler oss i intellektuelle kollokviegrupper og begår kollektivt selvmord som en ekstra spiss på det hele, har jeg et par bekjennelser å komme med.
Jeg elsker vafler. Jeg misliker det norske landslaget i fotball.
Led Zeppelin rocker.
Så det så.
Og hvis det mot formodning ikke skulle smelle, ja så er jeg tilbake med fornyet livsgnist i midtuken.
En vinn-vinn-situasjon, med andre ord.
Eller – vel litt. Det er et definasjonsspørsmål.
Er det noe du vil bekjenne før vi går av luften?
(se også: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=529836)