Heldigvis er ikke vi mennesker like. Vi har våre finurligheter, ofte er ikke alle trekkene like positive.
Det er ikke alltid like lett å akseptere. Selv pleier jeg å ta noen steg tilbake slik at jeg kan betrakte hele kunstverket, og ikke legger merke til de små tingene, bagatellene.
Dette fungerer stort sett bra.
Men ikke hele tiden. Ikke på alle.
Jeg skal oute en i dette innlegget.
Jepp. For det er det vi gjør. Vi outer hverandre.
Det er litt hipt.
Og jeg vil ikke bli liggende bakpå, jeg vil ta del i det hippe.
Derfor skal jeg oute litt i dag.
Kanskje maner jeg til revolusjon på slutten, hvem vet.
Takk og pris skal jeg ikke oute et menneske.
Da hadde det blitt månelyst og ramaskrik.
Det har vi nok av i resten av bloggsamfunnet i Norge, så da er det ikke like hipt.
Jeg vil nemlig oute morgenstunden.
Neida, Edvard Grieg er frikjent, jeg mener den helt konkrete betydningen av morgenstund.
Den mellom sånn 06:30 og 08:30.
Med morgenstunden hjelper det ikke å gå bakover.
Det ser rett og slett ut som om noen har kjørt en gressklipper over maleriet.
Og sølt kaffegrut. Og kompost. Uferdig kompost.
Den morgenstunden ja.
Jeg kjenner det knyter seg i magen bare jeg tenker på den.
Tro meg, vi har prøvd å samarbeide.
Jeg møter den alltid, nesten alltid i hvert fall, forberedt. I utgangspunktet burde alt gå på skinner.
Men neida.
Jeg orker ikke engang å ta intiativ og oppsøke terepeut.
Det er totalt nyttesløst.
Morgenstunden elsker å lage dårlig stemning. Det er som en hobby for den.
Morgenstunden representerer idealdrittsekken.
Alle som kunne tenke seg en karriere som drittsekk kan begynne med å ta notater av morgenstunden.
Det er en pokkers god start.
Den ler av meg mens jeg må snu og hente viktige ting jeg har glemt mens bussen min kjører innom busstoppet mitt.
Den håner meg og drar meg opp av sengen mens jeg er midt inne i REM-stadiet mitt.
Du kan tulle med mye, men REM-stadiet mitt – det er hellig.
Jeg har sett meg lei på dette.
Jeg er ikke interessert i å la morgenstunden pisse morgentisset sitt på livet mitt.
Jeg er klar til kamp.
Det er krig.
Men jeg trenger hjelp.
Jeg er – i likhet med Espen Lind – en såkalt army of one. Jeg har ikke høydeskrekk, men jeg er en army of one.
En enmannshær.
Alle som kjenner meg vet at en enmannshær bestående av meg er ensbetydende med kapitulasjon og 100% tap av soldater.
Det holder ikke at bare jeg ignorerer morgenstunden min.
Det bedrer (forhåpentligvis) bare mitt liv.
Og det monner ikke noe særlig.
Revolusjon skal monne litt. Det skal synes.
Vi i Norge har ikke så mye å kjempe for. Vi har frihet, vi har ytringsfrihet og vi har Rema 1000.
Men morgenstunden, den lar vi oss herse med.
Vi vil ta morgenstunden tilbake.
Jada.
Nå snakker vi revolusjon her.