- Nå går du fram der og slukker den flammen ved å spyle pulveret på den. Det går så bra så.
Den middelaldrende brannmannen la en tung steikepannehånd på skulderen min. Han tenkte vel at han skulle si noe oppmuntrende, at han gjør dette hver eneste dag på jobben, at han og de andre brannmennene gjør narr av folk som ikke kan operere et pulverapperat i lunsjen – hva vet jeg. Kanskje de leker med pulverapperatene også.

Flammene slikket mer og mer oppover den bensindynkede treveggen. Fra de som stod bak meg hørte jeg litt spredt gisping. Folk knøt seg. Få nå slukket den hersens flammen da. Få fingeren ut. Just do it.
Jeg fikk summet meg, løftet det røde sylinderet opp og siktet.

Det var anekdoten sin det.
Heldigvis for meg, vår venn steikepanne-brannmannen og forsamlingen som stod bak meg var dette bare en øvelse under en “åpen brannstasjon”-dag med den gamle skolen min for noen år siden. Det var på en tid da den nevnte brannstasjonen var nedleggingstruet, og de ansatte gjorde sitt for å mane til fornuft i nærområdet.
Derfor ble vi invitert.

Der hvor brannstasjonen er nå er det forresten en barnehage nå.
Så den åpne dagen startet ikke, for å prøve et særdeles dårlig ordspill, et glødende engasjement blant oss skoleelevene.

Jeg forteller historien min fordi jeg har et spesielt forhold til ild.
Dessuten har det brent unormalt mye i byen min i det siste.

Neida. De av dere som prøver å legge to og to sammen – dere misforstår.
Jeg er ikke pyroman. Men jeg skjønner mistanken. Greit nok.
Dere skal ha for den.

Jeg har nemlig en tendens til å bli handlingslammet når jeg står ovenfor ild.
Nok en gang, ikke misforstå meg, jeg liker ild på et generelt basis. Som bål. I peisen. Som levende lys.
Grådig koselig.
Men kommer det utenfor kontroll, da melder jeg pass. Da tar jeg helgen.

Brann(er) er alltid et populært samtaletema i Bergen. I dag var det både Brann og branner faktisk.
I en meget stimulerende samtale med en venn diskuterte vi hva vi ville gjort hvis det begynte å brenne hjemme hos oss. Min venn, som er et meget fornuftig menneske, skravlet om branntepper, slukningsapperater, ull og vann.
Det var ikke måte på.

Jeg derimot, hadde brannvesenet. 110. Lukke alle vinduer, eventuelt hoppe gjennom et av de (jeg bor i første) og hyperventilere til ambulansefolkene kommer med pledd og beroligende medikamenter.

Huskeliste:
- Ikke lage brann.
- Ta et brannvernkurs.
- Ikke omgås mennesker som er potensielle antenningskilder.