Når jeg skriver dette, har jeg for ikke så lenge siden sittet bak rattet i en bil for første gang. Med på tenningen på og giren i første altså.

Ikke som da jeg var liten og fikk sitte i passasjersetet med nøkkelen langt fra tenningen mens vi av en eller annen grunn ventet på fergen, og jeg skremte vekk både tyske bobilturister og diverse sjøfugl fordi jeg holdt inne fløyten. Lenge.
Av og til pleide jeg å sette nødblinken på også. Bare sånn for synets skyld.

En fin liten barndomsanekdote der altså.

Det å sette seg i førersetet for første gang som sjåfør, og altså ikke som villstyrig femåring som kun har til intensjon å sende sjokkbølger gjennom det lokale ornitologiske miljøet på en av landets værharde og stygt forfalne fergekaier, var mildt sagt en spesiell opplevelse.
Man må nesten oppleve det.

Det var nesten en hellig stund, mens far og sønn satt, for anledningen i omvendt rekkefølge fra venstre, i familiebilen på parkeringsplassen til en kjent svensk møbelkjede en søndag ettermiddag tidlig i august.
Jeg kan tenke meg at fibrene i fløytemekanismen i bilen, og eventuelle fugler/tyskere i nærheten, gjorde seg klar til det verst tenkelige da jeg satte nøkkelen i tenningen.

Denne dagen måtte bare komme.
Jeg var tilbake.

Nå føler jeg at jeg har bygget stemningen opp mot et klimaks her.
Men både fugler og tyskere slapp altså med skrekken for denne gang.
Ikke noe klimaks på oss i dag altså. Menmen.
Klimaks vokser ikke på trær, heller.

Du skjønner, det jeg faktisk ville ta opp, var autoriteten jeg føler ovenfor en sjåfør.
Og jeg er jammen ikke så sikker på om jeg er klar til å ta på meg den autoriteten den vakre dagen jeg spaserer ut fra biltilsynet med et nytt kort til å putte i lommeboken.

Hvorfor? Jo, fordi jeg aldri har vært utsatt for bilulykke som passasjer.
Jeg er aldri redd, betenkt eller smånervøs for å sitte på med noen, enten det er en lang eller kort tur.
Vi stoler på sjåføren.

Vi må det. Hvis ikke kan vi bare ta bena fatt.
Eller kjøpe en hest. Eller ponni, bare for å fyre oppunder.

Og nettopp det ansvaret skyldte over meg hver gang jeg trøkket på gasspedalen i stedet for bremsen, eller slet som en gal for å få bilen i førstegir mens jeg måtte ha tre-fire tanker i hodet samtidig; kløtsj, gass, gir, folk.

Det skal ikke være lett.

Men en ting har jeg bestemt meg for.
Den allerede nevnte dagen jeg får lappen skal jeg sette meg i bilen og tute så lenge at både tyskere og fugler kapitulerer.
Og jeg skal ha nødblinken på helt til pærene går.
Alle.

Litt må en stakkar som har brukt over tjue høvdinger for en lapp få lov til å unne seg.
Ærlig talt, altså.