Den Store Stygge Skolestarten nærmer seg med stormskritt.
Det er ikke lenger vits i å kose seg. Det er totalt nyttesløst.
Det er faktisk under 200 timer igjen til det buldrer løs.

Folkens, det er nå vi skal få panikken og hoppe i sjøen og bade til krampen tar oss, oppsøke nærmeste blomstereng og leve i perfekt harmoni før vi kjøper en kasse med is og nispiser den.
Det hadde vært noe det.

Ikke det nei.
Neivel.

Selv har jeg funnet ut at jeg hadde trengt meg en tur til Asia. Ikke fordi jeg er så himla sugen på chop suey og vårruller, men fordi tidsforskjellen der hadde gjort underverker med døgnrytmen min.
Dessuten virker det som om det er litt liv i Beijing for tiden.

Og liv vil vi ha.
Åjada.
 
Uansett, det spørs vel om døgnrytmen min trenger å bli satt seks timer på plass. Det er kanskje en smule i overkant.
Men, det er ikke bare bare å skru fra tolv om formiddagen til ett om natten, over på fra syv om morgenen til elleve på kvelden.

For det er altså en uke igjen av min ikke beskjedne åtteukersferie.
Hva vet jeg – kanskje dette er min siste ferie uten noe som helst form for jobb?
Tiden går fort i lystig lag, var det en klok mann en gang som sa.

Og som sagt, nå skal døgnet snus på hodet. Bare sånn uten videre.

Det krever sin mann.
Eller kvinne, alt ettersom.

Derfor har jeg startet mitt eget lille prosjekt.
Det krever kløkt, selvdisiplin og… tja.
Jeg prøver nemlig å skru meg over på ovenfornevnte døgnrytme. Jeg setter vekkerklokken på umenneskelige 09:30, og prøver å komme meg opp.

Om det er lett?
Prøv det selv.

Prøv å sette på en god CD eller DVD sånn rundt midnatt. Prøv å løsrive deg fra den fordi du skal gjøre ingenting i morgen. Og at du skal opp 09:30.
Er det lett?

Heldigvis for meg er mitt nystartede akvarium en liten innsovningshjelp.
Det gir nemlig fra seg en ganske behagelig durelyd som gjør meg døsig og en meget organisk rennelyd som får meg til å sveve inn i drømmeland.

Men, jeg skal ikke sitte her og klage. Det å få gå på skole er tross alt et privilegium.
Det er ikke alle forunt denne goden.
Det er et resultat av velferdsstaten Norge.
Kjempers fødeland.
 Eller Kiempers foedeland, det høres mye mer dramatisk ut.
Jeg skal tross alt lære veldig mye nytt og interessant som vil gagne meg mye glede resten av livet.
Og alle fremmede er venner jeg ikke kjenner ennå.

Her snakker vi Law of Attraction, skjønner dere.