Jeg har tidligere gått langt i antyde at jeg synes at måten Kina har løst diverse problemer på, er i beste fall morsom og kuriøs.
 Men det holder nå, Kina. Vi har tatt poenget. Dere er morsomme. Haha. Den stygge jenten fikk ikke vise seg under åpningsseremonien. Kreativt, men nå er det nok.
Best å ikke overdrive, eller hva?

I morges lå det en e-post og ventet på meg. I og med at det var tilsynelatende fra et menneske, altså et som ikke vil tilby meg viagra eller en natt på et avsidesliggende hotell i Kansas, var det bemerkelsesverdig i seg selv.
Avsenderen skrev, sitat:

“Lurer på om ikke innlegget om at du var fascinert av Kinas måte å løse problemer og situasjoner på har gitt dem blod på tann. Du ser jo nå med den jenten og det der.”

Først og fremst, takk for mailen du ansiktsløse ukjente. Alltid greit med litt variasjon i innboksen.

Jeg måtte nesten smile av mailen jeg fikk.
Tanken er smigrende og står i perfekt samsvar med den tidligere teorien jeg har luftet, om at kineserne tenker på samme måte som en femåring ville gjort i en administrasjonssituasjon.

Derimot finner mitt kritiske meg tanken lite sannsynlig.
Det er lov å håpe, selv om det blir en tanke naivt.

Men la oss tvinne videre på dette.
Situasjonen for øyeblikket er altså slik at den syvårige jenten som sang så vidunderlig vakkert “Ode til moderlandet” ikke var pen nok til å synge foran 2 millarder mennesker.
Årsak: Hun var lubben og hadde uryddige tenner.
Derfor måtte en niåring steppe inn, og mime til musikken, fremdeles sunget av førstnevnte syvåring, i verste Lene Alexandra-stil.

Dessuten viste det seg at det fyrverkeriet helt i starten som skulle symbolisere fotspor,og som bare kom nærmere og nærmere stadionen, bare var dataanimert.

Dermed sitter jeg igjen med en litt tom følelse i magen.
De to sketsjene i åpningsseremonien som jeg faktisk syntes var tøffe eller fine, var bare fake.
All ære til hun femåringen som spilte piano, altså. Hun var det visst ikke noe tull med. Men var det ikke egentlig mannen som hun satt på fanget på som gjorde jobben?

Jeg faller visst for det unaturlige.

Rett før jeg begynte å skrive, leste jeg i en annen blogg at selv svenskene hadde skjønt alvoret i dette, men ikke Gerhard Heiberg, Norges mann i IOC.

Men, det er verre enn som så.
Selv kongen har uttalt seg i denne saken.

Og det er svære greier, folkens.
Jobben til Harald er jo tross alt å ikke mene noe om noe som helst, smile og le og klippe snorer.
Da, kjære Heiberg, da er det på høy tid å uttale seg.

Personlig mener jeg at vi bør få arrangert et OL i bløffing.
Jeg tror så sannelig Kina er forhåndsfavoritter der, gitt.

Noe sier meg at jeg ikke har blogget om kuriøsiteter i forbindelse med OL for siste gang.

To be continued.