Neida, dagens blogginnlegg tar ikke for seg kvaliteten på dopapir.
Ikke direkte.
Men de smarteste leserne vil nok se sammenhenger og trekker linjer.
Jeg opererer nemlig med et tveegget sverd i dag.

Råflott i dag.
Fint skal det være.

Det er naurligvis det alle bloggere trakter etter, å ta tempen på dopapirtilbudet i Norge, men jeg føler at jeg ikke er klar for den uriasposten ennå.
Men det kommer.
Det gjør det.

Jeg har registrert at Norges super-revisor, etter alt å dømme alle revisorers åndelige leder, Jørgen Kosmo, kjedet seg litt etter lunsjen en dag og tok et søk i pensjonsregisteret.
Det er nemlig det man gjør i riksrevisjonen hvis man vil at det skal ta litt av en rolig ettermiddag.
Tar et søk i pensjonsregisteret, og ser hva som kommer ut av det.
Da står stemningen fort i taket.

Uansett, søket gjorde utslag på flere aldrende politikere, deriblant Thorbjørn Berntsen og enda mer kjente Kjell Magne Bondevik.
Dette er menn som etter lang og tro tjeneste (?) på Stortinget har trådd av og gitt nye krefter sjansen.

Det fikk varslingsbjellene i riksrevisjonen til å ringe.
Damen i resepsjonen trodde sikkert det var brannalarmen.
Jeg tviler på at det er daglig at ting skjer i riksrevisjonen.
Men jeg kan ta feil, for all del.

Å tre av var i og for seg sympatisk gjort det, de ble politisk pensjonert og alle er stort sett glad for å slippe å se trynene deres på Dagsrevyen hver bidige dag.

Men politikere er noen seige dækler.
De gir seg ikke som vanlige folk, tar grønnkort på den lokale golfbanen og drar på fellestur med andre likesinnende til fjerne himmelstrøk hvor billig sprit og jenka er stikkord, neida her fortsetter vi.
Det er bare Carl I. og Eli som drar til syden for å nippe Jäger og danse jenka.

Derfor har Stortinget i den gode tro at Kjell Magne Bondevik og Thorbjørn Berntsen klarer cuten på golfbanen og lever i sus og dus, betalt ut pensjon til dem.
Sannheten er at Bondevik og Berntsen ikke bryr seg om birdie, sangria og jenka.

De vil jobbe de, stakkar.
Sus og dus, det kommer ikke på tale.

Og da har de mottatt både lønn og pensjon samtidig.

Jeg skjønner gamleknarkene jeg.
Litt.
Men ikke så veldig stort mer enn litt.

De er tross alt politikere, og har brukt livene sine på å klubbe igjennom pensjonsordninger og reformer og lovforslag.
Man snapper opp ting.
Det blir liggende der oppe.

De trodde kanskje at det var en glipp?
Eller som Berntsen prøvde seg med, han har ikke orket å lese reglene, så han antok at det som skjedde var helt etter reglene.
Herregud, han har jo en jobb å tenke på.

Jeg skal være så ærlig at hvis jeg får en tier eller tjuer for mye av kassadamen, sier jeg ikke akkurat fra om det.
Det ligger litt i folkesjelen det.
Vi tar det vi får.
Gir det vi har.

Det beste i livet er gratis.
Og alt det andre mølet.

Men det er maksimalt tjue kroner.
Ikke pensjon.
Dessuten gir ikke kassadamen meg en tjuer ekstra den 20. hver måned heller.

Nå skal jeg gi dere noen ubehagelige bilder.
Det er bare å beklage, men det er min oppgave som blogger å gjøre det.
Å opplyse – belyse.
Være litt vaktbikkje.
Åjada.

Det er nå engang slik at disse juksepavene her, er folk som en dag, en ikke spesielt vakker, riktignok, blir pleiepasienter.
Noe som igjen betyr at det er min generasjon som skal tørke disse menneskene i ræven.
Med mykt, deilig dopapir, som Kristoffer Joner sier i reklamefilmen.

Og indirekte stjeler de våre penger. Til sammen snakker vi godt over 3 millioner kroner som er blitt mottatt.
Man får mye bøker for det.
Eller dopapir, på skolene i det ganske land.
Mykt, deilig dopapir.