De gir seg ikke, disse amerikanerne.
Valgkampen har holdt på grusomt lenge. Vi snakker snaut åtte måneder.
Og først nå begynner ting å skje der borte.
Det har gått opp for dem at nå er det snart på tide å få fingeren ut.

Amerikanerne begrenser seg ikke.
Mens vi her i Norge gjør unna valgkampen på noen sommermåneder med jordbærdrops og kulepenner på diverse provisoriske stands på kjøpesentre med nytenkende slogans som “Fire nye år – for din skyld” eller “Forandring fryder – det gjelder deg“, slår amerikanerne til med storslåtte greier.

Alvorlig talt, folkens.
“Vote for change” høres unektelig mye bedre ut enn “Forandring fryder”.
Ærlig talt.
Hilde Hummelvoll har et TV-program med samme navn.
På NRK.

Det burde si sitt.

Dessuten er det svææære folkemengder. Folk som jubler hemningsløst. De hopper opp og ned og ser ut som om de går på samme medikamenter som hesten til Tony Andrè Hansen.
Og det er kjendiser. Som snakker om å ta til vettet “og gå ut der og stem for en fremtid vi kan leve med!” til stående ovasjoner. Storskjermer har de og. Som egentlig ikke trengs, men som tar seg grådig godt ut på TV.
Kameramenn som sitter i spesiallagde stoler som fyker gjennom luften.

Og det er “God bless America”.

Tøffe saker.
Man bare venter på at Michael Jackson skal stikke innom og si hei, og synge forenende sanger som får alle i salen til å holde hender og synge av full hals på refrenget av “We are the world”.
Men han er vel ikke typen som går særlig mye ut. Bare se hvor bleik han er.

Dessuten er det familie.
Kandidatenes kone og barn (barnebarn og oldebarn i McCains' tilfelle) og øvrig familie, for den saks skyld, blir tatt opp på scenen og folk gråter og holder rundt hverandre og i akkurat det rette øyeblikket faller det en tåre fra den åtteårige sønnen og møtet blir utsatt på ubestemt tid.
Folk blir knust av slikt. Det er slike bilder man har på netthinnen når man skal velge hvem man skal stemme på.

Man gjør bare ikke sånn i Norge.
Vi vil ikke vite av familien til Jens Stoltenberg.
Hadde Stoltenberg tatt med seg familien på partilederdebatten på NRK ville det blitt ramaskrik.
Man ville stilt spørsmålstegn til mannens dømmekraft, og den eneste tåren som ville falt måtte vært fra Martin Kolberg i det øyeblikket han ser Venstre spasere forbi på siste meningsmåling.

Hadde Stoltenberg sagt “Gud velsigne fedrelandet Norge”  ville han mest sannsynlig blitt beskyldt for å være hykler.

Når jeg leser gjennom det jeg har skrevet til nå finner jeg det naturlig å trekke linjer mellom den amerikanske valgkampen og vekkelsesmøter i en gjennomsnittlig karismatisk kristen menighet, strategisk plassert i bibelbeltet på sørlandet.
Der finner du og storskjermer. I hopetall.
Og folk holder hender. Og synger. Høyt og skingrende. Falskt som pokker, men hvem bryr seg?
De storkoser seg.

Folk velsigner til høyre og til venstre.

Det eneste som mangler er at vår venn Jackson, eller la oss ta Jesus, han hadde nok slått ann han og, stikker innom.
Men som jeg har vært innom tidligere, de er ikke akkurat typene som henger ute i tide og utide.
De vil lliksom ikke slite ut ansiktene sine.
Forståelig nok.

Uansett.
En venn av meg som ikke har særlig mye til overs for verken USA eller politikk, spurte retorisk for noen dager siden om hva USA egentlig stresser med. De har bare to partier, det går tydelig frem hva de to partiene står for – systemet er enkelt og ikke særlig vanskelig å misforstå.
Han mente at dette burde vært unnagjort på en liten måned. Ok da, to måneder da, det skulle holde plenty.

Vel.
Jeg synes det er tøft at amerikanerne holder det gående slik, jeg.
De lager show og sirkus av et potensiellt kjedelig tema, politikk og valg.

Hvorfor ikke?
Forandring fryder.