I dag tenkte jeg at jeg skulle være litt politisk av meg.
Til en forandring, tenkte jeg.
Forandring fryder, skjønner dere.
Du trenger ikke bli skremt. Det er ingen grunn til panikk.
Jeg skal gjøre det så humant så mulig.

Jeg har nemlig, sånn passe uoffisielt, tatt tempen på Norge.
Å jada.

Folk er grådig misfornøyde, har jeg registrert.
Ikke alle, hele tiden naturligvis. Det er håp.
Vi gjør det skarpt i OL. Folk formerer seg. Vi blir flere.
Det er velstand. Lav arbeidsledighet. Solen er oppe til klokken halv ti fremdeles.
Noe gjøres riktig.

Men likevel er ikke alt helt perfekt.
Langt ifra perfekt.
Vi tar sølv og bronse. Og fjerdeplasser. Hester dopes.
Folk dør. Blir alvorlig syke og hoster slim og tisser blod.
Folk snubler i dørstokker og søler rødvin på dukene.
Bensinen koster skjorte og slips.

Og, på et eller annet finurlig vis er det det som teller.
Minusene.

Det er uinteressant å fokusere på de små gledene her i livet.
Man blir ikke profet av å gå rundt å smile og annerkjenne det som er bra.

Da blir man spist levende.

Slukt med hud og hår.
Dessuten begynner folk å spekulere.
Lykkepiller? Gladkristen? Eller begge deler?

Derfor er det kanskje ikke så rart at Norges største parti for tiden er det partiet som klager mest over det vi har.
Partiet vokser i et imponerende tempo.

Samtaler som utelukkende handler om ting vi er fornøyd med, er dømt til å visne hen i løpet av kort tid. Det er klagesamtalene, det er de som lever. Lenge.
Det er da verdier skapes.

Hvor berettiget er klagen?
Ja, behandlingen på sykehjem er ofte ulogisk og direkte urettferdig.
Veiene er humpete.
Ingen er perfekt.
Det er som i sangen, at det er mye å tilgi en gammel venn.

For det er da en gang slik at bare Island har det bedre enn oss.
Og vi er femten ganger flere enn dem.
Det finnes land med problemer som får humpete veier og byråkrati til å se ut som pirkefeil.
Hvis vi setter ting litt i perspektiv.

Så hva er det som får oss til å klage?
Grådighet?
Perfeksjonisme?

Jeg sitter med en følelse av at vi aldri blir fornøyd. Hvis veiene blir oppgradert finner vi noe nytt å henge oss opp i.
Det er alltid noe å henge seg opp i.

Og, et spørsmål som melder seg, hvem er de?

Greit, en av naboene mine hengte riktignok opp et FrP-klistremerke på postkassen i forbindelse med valget i fjor som hun fremdeles sliter med å få ned.
Men resten?

Kjenner vi noen som åpent står frem og sympatiserer med FrP?
Joda, jeg kommer på noen. Noen få.

Men hvordan i huleste er de så mange, da?

Jeg er ikke ute etter å henge ut FrP-velgere.
Det er bare det at jeg er litt nysgjerrig.