Folk blogger mye om buss. Av alle ting. Noen elsker å busse, andre hater det.
Derfor tror jeg verden bare har godt av å få innsyn i mitt forhold til nettopp buss.
Og jeg skal være ærlig.
Helt. Lover.

Det har seg nemlig slik at på grunn av ny skole og den slags har jeg blitt tvunget til å sette sykkelen igjen i kjelleren, svelge et tilsvarende antall kameler som du finner på en gjennomsnittlig strand i Tunisia, og sette meg inn på bussen.

Vel. Selv om jeg av prinsippielle årsaker ikke har mye til overs for det som ruller på fire istedet for to hjul, må jeg innrømme at jeg liker å ta bussen.
Nå kom jeg forresten på at en buss ruller på flere enn fire hjul og.
Spesielt leddbussene.
Derfor er bussen fritatt fra ordningen.

Buss er fint, nemlig.
Det gir meg en god følelse.

Jeg føler meg nesten som en nomade, en reisende, en som alltid er på farten, av å ta bussen.

Det er nesten som de dresskledde mennene som man alltid møter på flyplasser rundt i Europa, på herretoalettene som man har en følelse av å ha sett før – mest sannsynlig på en annen flyplass.
Sånne med bonuskort.
Kule folk.

Mens bussen svinger inn i busslommen, og sjåføren prøver å stanse rett foran meg, for servicens skyld, kan jeg bare smile litt overbærende til sjåføren og benytte en av de bakre dørene.
Sjåføren lurer kanskje litt “hva var det med ham?”, men jeg kan bare si til meg selv:

Jeg har ungdomskort jeg.
Med bilde på.
I farger.

Jeg er ikke en sånn som bare reiser i ny og ne og kommer best ut av det med å betale billetten.
Jeg reiser støtt. Jeg er den verdensvante reiseren som har egen plass, og hvis jeg ikke venter på stoppet til den vanlige tiden, klør folk seg i hodet og lurer på hvor jeg er blitt av i dag.
De blir litt bekymret.
Men man våger ikke sette seg på plassen min fordi om.
Det er synd.

Og man synder ikke der.
Folk ser deg på bussen.
Man ser – og blir sett.

Neida. Man blir ikke påvirket av å ta buss.
Det bare virker sånn.