Jeg er ikke akkurat av den emosjonelle typen. Men akkurat nå føles det som om jeg skal eksplodere. Ka-boff. Det blir rett og slett for mye for meg.
De siste dagers hendelser krever sitt. Jeg nevner i fleng:

1: Radovan Karadzic pågrepet
Som det samfunnsengasjerte medmennesket jeg er, er dette en fantastisk god nyhet. Flott at de tok den jævelen.
Jeg jubler. Woho!

2: Molde – Brann 8-0
Som brannsupporter er dette bare trist. Det er greit å tape fotballkamper, men herregud liksom. Det er ikke nødvendig å overdrive.
Jeg depper. Helvete heller.

3: Solen er tilbake. Det er varmt.
Sol er mangelvare, spesielt her i Bergen. Og varme har vi aldri tatt skade av. Og om ikke det var nok, været er meldt å holde laaangt ut i neste uke!!
Jeg er glad, til tross for at solkremlageret er tomt og den rosa brystkassen min svir som faen.

4: Thorstein Helstad er solgt til franske Le Mans. Brann kommer etter all sannsynlighet til å rakne.
Dette er ikke bare trist her og nå, men fungerer også som, mest sannsynlig da, som et emosjonelt langtidsvarsel. Og det er grått. Veldig grått.
Jeg trøstespiser tax-freesnop. Raaap.

5. Jeg er etter sigende snart tom for det allerede nevnte tax-freesnopet. Og om drøyt tre uker begynner skolen igjen.
Hva skal jeg si?