Når jeg tenker meg om, tviler jeg på hvor vakker denne dagen egentlig kommer til å bli. Dessuten er vel sjansen for at den kommer ganske liten.
Uansett. Jeg er en syklist.
Jeg er vel det man kan kalle for en medium syklist. Jeg har betalt en fin sum for sykkelen min, og jeg vasker den ofte. Jeg har investert i en finfin sykkellykt, som ikke bare gjør at jeg blir sett, men også lyser opp veien for meg. Jeg bruker til og med hjelm.
 Og jeg har sykkelcomputer. Med seks funksjoner.

Men der stopper vel også likhetene mellom meg og hard-core syklister.

Det vil si, jeg har ikke kondomjakker og hybridsykkel med tynne hjul som alle vet fungerer elendig på vått dekke. Men jeg har, på lik linje med hard-core syklistene utviklet et intenst hat mot de motoriserte medlemmene av trafikken.
Hvorfor? Jo, fordi jeg er misunnelig. Og føler meg respektløst og urettferdig behandlet.

La oss ta det første først. Ok da. Jeg er litt misunnelig, spesielt i regnvær. Når regnet, kanskje sluddet, pisker i motvinden, og jeg ser inn i kupeene hvor folk sitter og hører svisker på P4 og tar opp varmen bare litt til, da skulle jeg ønske, bare litt, at jeg kunne hatt lappen.
Men den har jeg ikke. Av åpenbare og logiske grunner.

De to siste grunnene går mye under samme. Vi syklister eier ikke respekt i trafikken. Jeg overholder vikeplikt, stoppeplikt, venteplikt og er så pliktoppfyllende så det går ann å bli. Men altfor ofte får jeg ikke den samme gesten tilbake.
Og det er så urettferdig at det synger. Selv om vi sitter under åpen himmel og må trø som noen idioter for å i det hele tatt nærme oss tredve kilometer i timen i femtisonen, har vi like mye rett på å være i veien som bilistene. (Legg spesielt merke til ordspillet i den setningen)
Vi er tross alt allerede blitt jaget ned fra fortauet. Et sted må vi være.

Faktisk, så har vi syklistene et co2-utslipp på tilnærmet null, hvis du trekker fra eventuelle metangasser som kan lekke ut når man skal ta tråkket helt ut.
Vi gjør faktisk noe for miljøet. Og dette er takken.

Noe sier meg, til tross for denne lite objektive tirraden jeg har holdt her, at jeg er i ferd med å, sakte men sikkert, flyte over på den andre siden.
Jeg er allerede i god gang med å ta lappen.
Uff, den sved.

Men min solidaritet med mine medsyklister vil alltid være der.

Jaja. Jeg skal i hvert fall slippe frem billistene.