Tankefjas

I går, mens jeg tok meg selv i å danse linedance, polka og bulgarsk slangedans (som jeg gjerne gjør med jevne mellomrom, for rekreasjonens skyld. Not), kom jeg frem til at jeg nesten blogge etter gammelt. Piskadausen. Det var det jeg tenkte; nå skal jeg piskadausen blogge igjen. For gamle dagers skyld. For de gode, bekymringsløse dagene i uke 3. Husker du uke 3? Den tredje uken i 2010? Det var tider det.

Om dette også betyr at jeg må danse litt oftere, velger jeg å ta dissens.

Neida. La oss ikke flåse her. Faktum er at jeg altså tyr til ukesluttfjas-spalten igjen. Ha meg unnskyldt.

Her er ukens…

- Forklaring:

Jeg liker å forklare ting. Noe som nok kan forklare hvorfor jeg har valgt forklarende fag som sosiologi og filosofi på skolen. Og som videre forklarer hvorfor jeg liker fagene, som sådan. Uansett. Jeg har vært ganske innadvendt i bloggøyemed de siste ukene. Men det betyr ikke at jeg har hatt Pause eller skrivesperre eller andre mystifnustiske greier. Det har ganske enkelt vært Viktigere Ting å gjøre. Jeg har for eksempel lært å anerkjenne konseptet “møter”. Tidligere har jeg hatt visse reservasjoner mot den slags. Det høres så stivt ut. Kjedelig. Men det var før jeg visste at møter innebærer uhorvelige mengder twist, kjeks og vann med kullsyre. Og videokonferanse. Og boardtusjer. I fire forskjellige farger. Så det så. Dessuten har jeg rukket å bli voksen siden sist. Mhm. Skulle jeg finne på å rane en papirbutikk for boardtusjer vil det etter all sannsynlighet stå “Gal mann (18) stjal 1500 grønne boardtusjer” i avisen dagen etter. Ikke “Gal og veslevoksen gutt (17) stjal 1500 grønne boardtusjer”.

Jeg har vurdert litt om det faktum at jeg har blitt voksen skal gå litt til hodet på meg. Om jeg skal bli dyp og innsiktsfull. Kanskje ta en Knausgård. Fremstå som en seriøs type med svar (og forklaringer, selvsagt) på det meste.

Men jeg vet ikke.

- Utfordring:

CingT (du husker henne, det er hun med alle kommentarene) utfordret meg en gang i fortiden (tror det var i uke 3, faktisk. Der ser du) til å lage en liste over ti ting jeg vil gjøre før jeg blir degradert fra sjåfør til passasjer, legger på, går til rulleteksten, seiler min egen sjø, blir forfremmet, tar refrenget etc. Altså: dør.

Åjada. Seriøse saker.

1. Okei. Først og fremst gi ut en bok. Som selger mer enn 300 eksemplarer. Ikke for pengenes skyld, men mer det å vite at jeg står i trehundre bokhyller. Tenk deg hvor tøft det er, da.
2. Besøke alle verdens kontinenter. Fordi det å reise er å leve.
3. Bo noen år i utlandet. For eksempel studere i England. London er kos. Manchester også. Og Liverpool. Eller kanskje Tyskland? Har hørt at Berlin er en god by å studere i.
4. Sette opp “Koden i Kaizers-moll”, musikalen som durer og går i kommentarfeltet til innlegget “#kjøtthue”, med full besetning, i samarbeid med sistnevnte utfordrer.
5. Jobbe med noe som jeg elsker. Hva? Aner ikke. Kanskje det å tjene penger på å skrive. Det høres deilig ut. Kanskje noe fullstendig annet.
6. Møte genier som Are Kalvø, Nick Hornby, Joe Dunthorne, Matt Groening og Tore Renberg.
7. Kunne sitte som en gammel og grå mann om femti år og si til meg selv “Dette var gøy. Jeg er fornøyd.”.
8. Kjøpe en treleilighet i et koselig smau i Bergen (for eksempel Knøsesmauet eller Hamburgersmauet).
9. Dra på interrail gjennom Europa. Ble ikke plass til det i sommeren som kommer. Men neste sommer. Da.
10. Nei jeg vet ikke.

Okei, de tre-fire siste punktene ble litt vanskelige. Jeg bør virkelig sette meg ned og filosofere litt over dette, dette er for dårlig.

- Video:

Det har vært mye snakk om iPad i det siste. Ikke rart, den er jo ganske revolusjonerende. Mac uten tastatur, liksom. iPhone uten telefon, lixzm. Nå høres jeg kanskje sarkastisk ut, men iPad er jo noe jeg må skaffe meg. Det skal ikke stå på meg, for å si det slik. Men det har vært litt kritikk mot iPaden også, og nå har også Hitler kastet seg på kritikken. Det går tydelig frem av denne videoen fra YouTube.

Jeg tror jeg har hatt en lignende Hitler-video i denne spalten, men jeg føler at det fremdeles er et marked å mette der ute. Man kan ikke få nok latterliggjøring av gamle diktatorer. Spesielt ikke på en fredag.

Sjefsfjaser:

Ehm, nei. Det blir useriøst.

Dere vet like godt som meg hva som skal stå her.

God helg!

Kritikk er på mange måter, enten vi liker det eller ikke, en del av livet. Hverdagen også, for den saks skyld; men jeg synes at hverdagen skal få slippe akkurat den der. Hverdagen har nok å stri med (stakkar), som om den også skal få på seg ansvaret for kritikken også. Ikke det at kritikk nødvendigvis trenger å være negativt – kritikk må i mange tilfeller til for at vi mennesker skal komme oss noen vei. Og det vil vi jo. Vi mennesker elsker å være på vei. Det er alltid noe vi er på vei til. Alltid noe nytt. Noe i kikkerten. Noe vi strekker oss etter. Mål. Drømmer. Fjelltopper. Fjernkontrollen. Ikke sant? Skulle vi begynne å rote på veien er ofte det eneste vi trenger et godt gammeldags spark der hvor solen aldri skinner og ryggen skifter navn.

Der ja.

Et slikt spark vil jeg i de aller fleste tilfeller kalle for konstruktiv kritikk. Et velment spark, som er mer ment som en oppvekker enn et brudd på straffelovens paragraf 228 som sier at “Den, som øver Vold mod en andens Person eller paa anden Maade fornærmer ham paa Legeme, eller som medvirker hertil, straffes for Legemsfornærmelse med Bøder eller med Fengsel indtil 6 Maaneder.”

(Ah, ingenting slår et lite avsnitt med litt ekte grunnlovsnorsk.)

Alle har godt av et spark bak i blant – og de aller fleste av oss er uansett mer enn godt nok polstret til å stå i mot den slags. La oss innrømme det først som sist – Det er i baken det legger seg. Det er skinkene som får det, uten sammenligning for øvrig.

Unnskyld, den var upassende. (Gi meg gjerne kritikk for den.)

Sikter man derimot på nyrer istedet for bakenden når man skal gi dette metaforiske sparket, er det fort kjempeganskemye verre. Da er det krig. Og det er nettopp det jeg har brukt i overkant av tre hundre ord på å komme frem til. Krigen. Ordkrigen. Når noen mennesker bruker kritikken som et våpen og hamrer løs mot nyrer og levre og andre vitale organer i all den kraften som bor i metaforer. Og metaforer er atomsprengstoff, folkens. Det er ikke noe leketøy.

Med ujevne mellomrom frekventerer jeg nemlig kommentarfeltene på diverse nettaviser. Og, hvis jeg er skikkelig langt nede i driten, stikker jeg til og med innom diverse debattforumer på nettet. Der foregår det mye rart, skal jeg si dere. Det skal ikke mer til enn en feilparkert bil før det tørner kapitalt og inderlig for folkene der inne. Du kan nesten se fråden i innleggene deres. Høre den intense klikkelyden fra tastaturet. Lukke øynene og se for deg hvordan ansiktsfargen går fra griserosa, via magenta til rød og resten av veien mot dypburgunderrød.

Det er den ene typen. Populært kalt caps lock-gjengen. Videre har du kanskje den mest interessante gjengen, nemlig de som sparker nyrer med stil. I takt, muligens i trikot med klassisk musikk til. De gjør det på en tilsynelatende elegant måte, behersket og langt. Fryktelig langt. Det er avsnitt opp og avsnitt ned som sier akkurat det samme, som stort sett går ut på udugelighet satt i sammenheng med nasjonalitet, inntekt og seksuell orientering. Klisjeer, altså. La meg sitere en frustrert fotballsupporter som gir fotballklubben sin det glatte lag på forumet til supporterklubben:

I would genuinely like to know how you pathetic little pissflaps sleep at night, knowing full well that you have taken my money and that of several thousand others and delivered precisely fuck all in return. I run a business myself, and I believe I could take any 4,000 of my customers at random; burn down their houses, impregnate their wives and then dismember their children before systematically sending them back in the post, limb-by-limb, and still ensure a level of customer satisfaction which exceeds that which I have experienced at Blundell Park at any time so far this season.

You are a total disgrace, not only to your profession, not only to the human race, but to nature itself. This may sound like an exaggeration, but believe me when I say that I have passed kidney stones which have brought me a greater level of pleasure and entertainment than watching each of you worthless excuses for professional footballers attempt to play a game you are clearly incapable of playing, week-in, week-out.

Dette, kjære leser, er ramsalt kritikk. Du kan lese hele innlegget her (takk til Iversen som tipset om innlegget i sin eminente Monday, bloody monday-spalte), og det tar jo aldri slutt. Skribenten forsikrer seg om at det ikke skal være mer enn fint støv igjen av begge nyrer når innlegget avsluttes med “Yours sincerely, A very disillusioned Mariner” ti avsnitt senere.

Jeg sitter igjen med to spørsmål. Hvem er disse folkene, egentlig? Hvor jobber de til daglig, hvor kjøper de maten sin? Kjenner jeg en slik undercover? Gyver de løs på damen i kassen hvis hun spør om de vil ha pose når de har handlet for syvhundreogfemti kroner? Hvordan er de å leve sammen med? Hva om dolokket ikke er nede en dag? Hva om det er smuler i smøret? Hva da?

Og to: Ville de foretatt den samme tordentalen muntlig i full offentlighet, med fullt navn og uten sladd på strategiske plasser?

Hmm.

I Bergen har det den siste uken vært litt unntakstilstand. Sentrum er full av menn og kvinner i gule vester som det står “Vis hensyn” på, med store, strenge bokstaver i Times New Roman; både fet og kursiv. Mhm – kursiv også – det er da du vet at folk mener alvor, når de spanderer både fet og kursiv samtidig. Kommunen har dessuten ringt rundt til alle innbyggerne med sånn skummel damerobotstemme som sier “Vis hensyn, tast 1 for å bekrefte, koz og klemz fra Bergen Kommune”. Og sendt ut smser nok til å få en sprengforelsket fjortisjente til å markere avstand.

Og nei, det har absolutt ingenting med at NRK har valgt å fjerne Drømmehagen fra sendeflaten sin. Eller med Pepperkakebyen å gjøre. Faktisk. Vi er ferdig med den nå, nå er bare gjennomsnittsbergenseren litt kjempesint på pepperkakemannmorderen, og det er en kjempetilbakegang. Vi snakker dramatisk halvering. Minst. Det har heller ingenting med NSB å gjøre; bergensere tar veldig lite tog. Med mindre man bor bak Ulriken eller skal på ski eller til Oslo, gjør man ikke slikt. Som altså viser seg å ikke være så dumt.

Det har jo selvfølgelig noe med kulden å gjøre. Som jeg slo fast for en uke siden bør noen, for eksempel Været, den bajasen, gå ut med en offentlig og uforbeholden beklagelse til det norske folk. Kulden har gjort fryktelige ting med meg – for bare en liten måned siden ville mitt sanne jeg hutre for to minusgrader – mens nå jubler jeg litt inni meg hvis jeg ser at det bare er fem-seks blå når jeg står opp. Ut i neste uke er det meldt fire grader. Plussgrader. Kan du tenke deg? Det der er offisielt ikke meg. Kulden drepte den kontinentale Kim Arne, og jeg er redd. Redd for hva forsettelsen bringer. Om jeg kommer til å like vafler med brunost. Om jeg kjøper meg ski og tilbringer påsken på et fjell i en hytte. Med kvikklunsj og appelsiner. Om jeg begynner å gå med stillongs permanent. Og ull. Herregud, jeg har gått med ulltrøye i en måned nå.

Én måned, kjære leser.

Jeg har altså blitt vant til kulde. Til snø. Det er dødsskummelt. Jeg vet sannelig ikke hvor dette bærer hen.

Men det er jo ikke fordi jeg har blitt vant til kulde og er redd for konsekvensene at kommunen har mobilisert og hatt hensynskampanje hele uken. Selv om tanken absolutt er litt tøff. Det har med den utrolig dårlige luftkvaliteten som har hengt over byen de siste dagene. Og det er sant altså – forrige lørdag var jeg ute på tur med Ozzy, hunden til Solstjernen, og da jeg kom hjem luktet jeg bål. Som om jeg var tilbake til barneskolen med lavvo og bål i skogen med vedhogst og huggormpining (ja, vedhogst og huggormpining sto i direkte sammenheng med hverandre – jeg gikk i en noe spesiell klasse på barneskolen). Det sier litt. Og kommunen har ikke spart på skytset, med gratisbusser og i går altså den noe kontroversielle regelen om å stenge ute biler med partall på fredagen. Som om partallene har gjort verden noe vondt.

Uansett. Eller UanZ som er så in for tiden. Jeg kunne se på folkene i Bergen kommune at de digget det de holdt på med denne uken. Javel, situasjonen var alvorlig, men de digget det like fullt. De brukte makt. De var kyniske. De tok upopulære beslutninger, og de trykket opp gule vester med Times New Roman. Jeg bare ser for meg episoden på rådhuset der en eller annen sjefsbyråkrat administrerer vestproduksjonen; han har kastet dressjakken, løsnet på slipset sitt, og får spørsmål fra en av sine undersotter om de skal kjøre fet eller kursiv skrift på de gule vestene. Han svarer, kort og kaldt: Ta begge deler. Ta både fet og kursiv.

Og det går et sukk gjennom lokalet. Folk trodde ikke de kom til å oppleve det i løpet av deres karriere på rådhuset, de hadde veddemål om noe slikt kunne komme opp under svineinfluensaen, men det skjedde aldri.

Sjefsbyråkraten klarer akkurat å holde masken. Men inni ham er det fest, og alle er invitert.

Beklager hvis jeg tok litt vel av i forrige innlegg der jeg teaset dette innlegget. Det er lett å la seg rive med her i denne verden. Jeg er en enkel sjel, fra bonde- og fiskernasjonen Norge, der det største vi har å vise til er et stevne der mennesker med en sterk trang til å vise seg foran verdenssamfunnet med slim og snø(rr) i ansiktet en gang på nittitallet. Som om verden for øvrig bryr seg om vintersport. Som om ski er synonymt med verdensherredømme. Altså – jeg er ikke vant til litt ekstraordinære saker. Jeg krisemaksimerer. Beveger meg faretruende nær fistel og den slags.

Men nå er det altså dags for å slippe katten ut av sekken.

I begynnelsen av oktober i år, i høstferien faktisk, fikk jeg en veldig interessant mail fra Aasa, aka Kamikaze, der jeg ble spurt om jeg kunne tenke meg å være med på et prosjekt rundt oppbyggingen av en ny norsk bloggportal. Aasa lurte på om jeg kunne tenke meg å være med i redaksjonen som skal anbefale poster.

Slikt er jo ikke vanskelig å ta stilling til. Selvfølgelig måtte jeg si ja!

Det viste seg at denne portalen skal hete Bloggpuls.

Så ja. Hva er, eller rettere sagt; hva blir Bloggpuls? Jo – det som er verdt å vite om blogging og sosiale medier blir å oppdrive på Bloggpuls. Vi skal – som navnet så elegant hinter bortpå, ta pulsen på Blogg-Norge.

Skulle du være nykommer i bloggeland skal Bloggpuls være et godt utgangspunkt for deg til å komme deg under huden på dette lille samfunnet vi bloggere har. Bli kjent med oss, lære deg å kjenne mediet blogging. Og skulle du være en dreven blogger fra før av, en slugger kanskje, ja så kommer du garantert til å oppdage nye blogger på Bloggpuls. Du skulle bare sett den listen over blogger vi har på feeden vår. Den er full av ukjente godbiter som bare venter på å invadere livet ditt.

På Bloggpuls blir det et eget ungdomsmagasin med blogg og sosiale medier i fokus, og som sagt et eget område med ferske indrefileter fra de beste bloggene i Norge, valgt ut av blant annet yours truly. Dette blir steike bra. Det blogges i ekstremt mange miljøer, som er vidt forskjellige. Blogging har gjort at Erik Newth plutselig har noe til felles med tretten år gamle jenter. Jeg deler plutselig en beskjeftigelse med Tone Damli Aaberge. Uansett hvor skumle og/eller absurde og komplett hoderystende disse to koblingene skulle være, så er det fakta. Og det trengs en brobygger mellom de mange miljøene hvor det blogges, vi trenger et samlingspunkt, rett og slett en allmenning som vi i Bergen liker å kalle det.

Der har du Bloggpuls.

I dag åpner vi prosjektbloggen til Bloggpuls, på http://bloggpuls.no – og regner med en lansering en gang i februar. Frem til da, følg med på prosjektbloggen, følg oss på Twitter og begynn å glede deg.

Bloggpuls!

Neida. Selv om du tror det, selv om du oppe i den kyniske lille hjernen din tenker at “nå har han gjort det, nå har han gjenopplivet Ukesluttfjas-spalten, det var det jeg visste, det ville ikke slutte med årssluttfjas, nå må vi leve med ukesluttfjas i flere måneder, nei menneskeheten er fortapt, virkelig, dette satte spikeren i kisten”, så er ikke det tilfelle. Dette er et nødstilfelle. Jeg har fri i dag, jeg aner egentlig ikke hva grunnen til nettopp det er, men jeg er ikke typen som stiller spørsmål vedrørende slike ekstensielle spørsmål. Kanskje dette er et svar fra hverdagen, jamfør forrige innlegg. At hverdagen endelig er villig til å møte Oss Andre.

Dette lover godt. Jeg tror vi er på vei mot noe stort.

Så. Da er vi klar med ukens…

- Debattfjas:

Som de fleste sikkert har fått med seg enten via Twitter eller den svært undervurderte formen for sosial kommunikasjon, nemlig oral snakking, er jeg så heldig å få boltre meg på litt spalteplass i Bergens Tidende en gang i måneden, på ungdomssiden BTbatt. Jeg har fått noen koselige henvendelser om jeg kunne lagt innleggene ut på bloggen, og ser vel egentlig ikke noen umiddelbare problemer med det. Derfor har jeg gått til det skritt å legge til en ny side på menyen, du vet helt oppe til høyre ved siden av han mannen som sitter på do og leser RSS-feed, under det veldig lite innovative navnet “Annet fjas“, selv om jeg vil påstå at det jeg produserer i avisen nok er det mest fjasefrie vi strengt tatt kan komme. Siden bærer preg av å være direkte kopi fra diverse Google Docs-dokumenter, så det er en vill orgie i skrifttyper og størrelser og i det hele tatt der inne. Men du bryr deg ikke om slikt, du. Takk for det.

- Designprat

De av dere som faktisk går inn på bloggen, og ikke leser innleggene gjennom en RSS-feed, har kanskje lagt merke til at jeg har testet ut et nytt layout og design den siste måneden. Akkurat der bør jeg ta selvkritikk: jeg går omtrent aldri inn på bloggen – av ganske åpenbare grunner, og glemte egentlig at blogger faktisk har utseende. Det er rart med det. Så da vi nærmet oss ettårsdagen til bloggen innså jeg at endringer måtte til. Men ettersom jeg som sagt aldri stikker innom min egen blogg, spiller det veldig liten rolle om jeg synes at det er übertøft, mens alle som stikker innom får mest lyst til å kaste opp av pur avsky. Men jeg kan i hvert fall forklare litt av ideen bak det: Problemet når man blogger er at levetiden til et innlegg blir veldig begrenset. Erfaringsmessig vet jeg at lesere bare leser det øverste, kanskje det neste innlegget før de gir seg. Det er for gale, og svært urettferdig overfor de andre innleggene. Derfor den lille remsen mellom menyen og hovedfeltet. Også synes jeg at jeg nesten måtte reklamere litt for Twitterkontoen min. Jeg er avhengig.

Jeg vil gjerne høre fra dere lesere hva dere mener. Hva er dårlig? Hva er bra? Hva får deg til å kaste laptopen vegg i mellom?

- Kritikk:

Jeg er som kjent motstander av konseptet vinter. Snø, is, slaps, ski, skøyter, you name it, vi må opp mot hate-nivå. Javisst, det er mye koseligere med hvitt enn svart asfalt. Men det finnes bomull. Sånn teatersnø. Sukker. Ris for den saks skyld. Les: ting som ikke er potensielt vått. Ting som man i teorien ikke skal gli på. Dessuten er det per dags dato avsindig kaldt i Bergen for tiden. Slutt med det der. Vi vil ha vår. Sommer. Gress og timotei. Strender og lange kvelder. Dager som fortoner seg akkurat som teksten i “5 Years Time” av Noah and The Whale. Muligens med et unntak av røykingen av hasj og marijuana. Akkurat der er jeg litt prippen. Men snø og kaldt kan det være på fjellet, så kan folk oppsøke det hvis de har lyst. Demokrati kaller vi slikt.

Okei? Fint.

- Krise:

Jeg har ikke lest noen av bindene av Min Kamp av Karl Ove Knausgård. Jeg vet det. Jeg burde skamme meg. Tar all mulig selvkritikk.

- Teaser:

På søndag smeller det et nytt blogginnlegg fra denne kanten. Det er planlagt siden onsdag. Åjada; planlagte greier. Det blir viktig. Ting skjer. Folk snakker sammen. Dette vil du ikke gå glipp av. Skal du bare lese et innlegg her på denne bloggen, bør nok søndagens innlegg komme inn på listen over innlegg du i det minste bør prioritere. Men hvorfor på søndag? Det vil fremstå som krystallklart på søndag – du vil få en helt ny innsikt, alle løser tråder vil løses opp og et nytt verdensbilde vil manifestere seg i horisonten for deg. Vi snakker kunngjøring.

Det kommer en ny cowboy til byen, nemlig.

Mer sier jeg ikke før på søndag.

Søndag.

- Sjefsfjaser:

Okei da. Siden vi først er i gang. Til CingTs informasjon har jeg fremdeles ikke fått boken fra trykkeriet. Det gjør det ikke bedre av at den estimerte leveringsdatoen har gått fra 28. desember til 2. januar, til å bli bindestrek. Med mindre det er et møte jeg har gått glipp av er ikke bindestrek en verifisert form for dato. Men hvem er jeg?

Uansett: CingT holder skjema mot The Double etter en ukes fjasekamp. Men hun er truet av Maria, som endte opp med ganske nøyaktig like mange kommentarer, derav en som ble reddet på mirakuløst og uforklarlig vis fra cyberspacets mørke hull. Den godeste Valkyrie kom inn som en vind helt i innspurten, og noterte seg med intet mindre enn tre kommentarer på en liten kveldstime. Ikke verst. Fire kommentarer ble det på hver av dem. Ellers deler Kristine, Beate og Obskur alle tredjeplassen denne uken med sine single kommentarer. Som for anledningen også er sisteplassen, men det snakker vi ikke om. La nå disse få denne gleden.

Edit: Dramatiske ting hendte i de tjue minuttene mellom jeg hadde skrevet ferdig innlegg. Valkyrie krisemaksimerte og la inn to kommentarer til. Dermed var det sistnevnte som stakk av med tittelen ukens sjefsfjaser. Aiaiaiai, er det eneste jeg kan si om det.

Så da så. Da tenker jeg vi sier god helg.

God helg!