Faen ta Lucia

Dette er tekst nummer seks i 2015-utgaven av den høyst ambisjonsløse serien Julefjas. Les gårsdagens tekst, «Julebord i enkeltmannsforetaket», her!

Unnskyld overskriften. Den ble kanskje litt progressiv.
Jeg har ikke noe i mot Lucia. Jeg har ikke et sterk ønske om at Fanden, eller Djevelen sjøl, eller Satan når vi først er i gang, skal oppsøke henne og la henne brenne til evig tid i Den Store Kaminen. Det ville jo bare vært tragisk.
Hun hadde da nok å stri med, stakkar.

Brenne i helvete eller ikke, i dag er det luciadagen.
Gjennom syv år på barneskolen var luciadagen en selvskreven del av julefeiringen. Det var en intens maktkamp om å bli Lucia, stjernegutt og den som fikk lov til å gå med lysekrone på hodet, og maktkampen pågikk fra slutten av november til omtrent ti minutter før toget startet. Da ble rollene fordelt på en så pedagogisk måte som mulig, («neste år skal dere andre få lov») som ofte ble svart av boikott fra dem som ble mest skuffet.

Det var noe spesielt over luciadagen. Vaktmesteren slukket alle lysene i korridorene, vi gikk rundt og sang, delte ut lussekatter, et bakverk som er sterkt undervurdert som julebakst, og stakk innom det lokale eldresenteret for å spre litt ungdommelig kraft til de pleietrengende.
Og jeg skal si deg en ting: Var det noe beboerne på det tilstøtende eldresenteret trengte, så var det ungdommelig kraft.
Vi gav dem det. Nok til å slå ut en shetlandsponni.

De siste årene pleide jeg og noen andre prepubertale gutter å skifte ut «Santaaa Lucia» i Luciasangen med «Faeeeen ta Lucia» for å teste litt grenser. Det passet så bra inn, vi følte oss geniale.
Førsteklassingene så på oss med ærefrykt, de hadde hørt gjetord om ordet «faen», de hadde hørt faren si det mens tippekampen sto på, men dette var jomfruturen. I luciatoget.

Vi løp ikke i gangene i friminuttet, sprengte ikke matboksene våre med knall, ei heller stengte vi jentene inne på guttedoen. Vi var gentlemen, slik.

Men på luciadagen – da sang vi «faen ta Lucia». Av full hals.
Det var vårt opprør. «Do you hear the people sing» – bokstavlig talt.

I dag, når jeg tenker over det, lurer jeg litt på om vi hadde feiret luciadagen hvis dagen hadde falt utenom desember. Det har jo lite eller ingenting med jul å gjøre. Det var jo denne Lucia som ble drept, mest sannsynlig av datidens mafia, herlighet, det var jo på Sicilia hun levde, stallgutten sto og så på, og han ble drept i samme slengen. Ferdig arbeid. Dette kunne like godt vært en julespesial-episode av Sopranos.

Hadde vi giddet å stri med dette hvis drapet hadde funnet sted to måneder tidligere? Neppe, spør du meg. Datoen vi feirer Lucias død på passer så bra. Det er mørkt, det er snart jul, vi er jevnt over villig til å feire det meste så lenge det innebærer sang og kaker, det ble vel bare til at en svenske fant ut at «vi slänger det ihop».

Så kan jo vi – siden det har blitt denne tekstseriens misjon, simpelthen, – stille oss kritisk spørrende til hva dette allerede nevnte bakverket lussekatter i det hele tatt har med noe som helst å gjøre. Dette bakverket som egentlig er hveteboller, men tilsatt krydderet som koster et lite ulandsbudsjett for noen få gram. For å dra parallellen til Frimurerkjeksene i et tidligere avsnitt av serien, må det være en eller annen lobbygruppe som har gjort jobben sin.

Men for all del. Jeg er en høylytt tilhenger av gjærbakst. Å kunne se frem til en alderdom der barn stikker innom sykehjemmet og deler ut ungdommelig mot og gjærbakst verdt noen sinnsyke summer, er egentlig veldig greit. Og tro meg: Når barna kommer syngende inn med lettantennelige kostymer med levende lys (eller kanskje de har noe helt annet i fremtiden. LED-droner, for eksempel), skal jeg være han som sitter og nynner «faen ta Lucia» for meg selv i bakgrunnen.

For gamle dagers skyld.

Julebord i enkeltmannsforetaket

Dette er tekst nummer seks i 2015-utgaven av den høyst ambisjonsløse serien Julefjas. Les forrige innlegg, «Tenn et lys for hovmesteren», her!

En gymlærer jeg hadde på ungdomsskolen pleide å fokusere knallhardt på at det er pausene som skiller klinten fra hveten (eller Clinton fra Obama, som jeg pleier å si). At de idrettsutøverne som har tålmodighet til å innvilge seg selv pause, er de som står igjen øverst på pallen. Man skal hvile seg til toppen.

Man kan godt si at manglende aktivitet de foregående dagene skyldes nettopp det – at jeg er i ferd med å hvile meg inn i bloggtoppen. Men det blir så feil på så mange nivåer at vi kan egentlig bare gi opp hele den bortforklaringen først som sist.

Jeg kunne også sagt at jeg har vært på julebord, og dermed vært indisponert de siste dagene. Det blir også for tynt. Fjas kan produseres i alle tilstander.

Men siden det er lørdag, og sikkert ganske mange skal på julebord, er temaet nettopp julebord. Vi har nok alle vært på julebord norsk drikke- og festkulturs sanne ansikt manifesterer seg i en strøm av dårlig koordinasjon, høyt ambisjonsnivå og mennesker som i stor grad vinner slaget, men taper krigen i løpet av én og samme kveld.

Og i motsetning til andre juletradisjoner som har fått gjennomgå i denne episkopale strømmen av tant og fjas så langt i desember, er jeg av den oppfatning at julebord i hvert fall kan forklares – i langt større grad enn Popelku og sexorgien til hovmesteren James og miss Sophie. Folkene som (tross alt) omgås mer eller mindre hver eneste dag i løpet av året, samles for å spise julemat og feire året som har gått – ikke helt ulikt det vi gjør med familien på sjølveste julaften. Forskjellen er bare at dette gjerne er folk man ikke har så mye til felles med, derfor må det som seg hør og bør tylles nedpå med kjemivann for at, ja, nettopp, kjemien skal stemme.

Se opp for drøy påstand: Som frilanser representerer jeg imidlertid fremtiden. Det vil si – med stadig mer effektivisering vil flere og flere fremover oppleve at man må skape sine egne arbeidsplasser. Dermed kan det tenkes at julebordet er i ferd med å bevege seg inn i en ny fase. Muligens også en ganske trist fase. Dersom alle enkeltmannsforetakene skal ha sine egne julebord, og holde seg over noenlunde samme lest som tidligere, kan dette fort havne i skjæringspunktet mellom direkte sørgelig og ganske komisk.

Men dette kan andre langt bedre enn meg. Eksempelvis dikteren Jon Hjørnevik, som for øvrig er et fyrtårn på det store Fjasehavet, og noe alle med en forkjærlighet for infantilt ordgyteri burde stifte bekjentskap med.

Julebord i enkeltmannsforetaket

Av Jon Hjørnevik

Bedrifta var samla,
det var meg og eg.
Eg var der som tilsett,
og sjefen var meg.

Så drakk me og åt,
sjefen og eg.
Eg las dikt,
då kosa eg meg.

Sjefen heldt tale,
og skryten fekk eg.
Eg takka for året,
og gav blomar til meg.

Etter desserten gjekk eg frå bordet,
og drog med meg sjefen inn på kontoret.
Eg såg meg i augo, kviskra sjefen i øyra.
Sjefen min smilte, det er slikt han vil høyra.

Eg er nokså lur,
og veit kva som trengs.
Eg gjekk opp i lønn,
og fekk sjefen til sengs.

Hva skal man si – «the future ain’t what it used to be».

Slaget om Fleskepølsen

For en uke siden lovet jeg Fleskepølse. Vi nærmer oss Fleskepølse. Derfor er luke nummer åtte et såkalt prequel for det som kommer – nemlig teksten da Fleskepølse-sirkuset ble født. Mine damer og herrer: Slaget om Fleskepølsen anno 2009. 

Jeg har, gjennom et par år nå, infiltrert den eldre delen av befolkningen. Rullatormafiaen. Kamferbanden. Det er ikke bare kjært barn som har mange navn.

Det er fristende å si at jeg er muldvarp på oppdrag av PST. At jeg opererer undercover (uten hijab altså, det hadde tatt seg ut, bare sånn helt naturlig undercover) og rapporterer til menn som kjører svarte Mercedes som jeg møter i parkeringshus og overleverer diskrè dokumentmapper til, og sier “de har oss nå” med resignert røst.

Slik er det ikke.
Men jeg kan bare si, hvis det nå skulle være noen der ute som sover litt urolig om nettene, som ser på de eldre som en tikkende bombe, at det er bare til å ta det med ro. De planlegger ingenting mot oss. Ikke som jeg har fått høre, i hvert fall. Det eneste som tikker i eldremiljøet er klokkene deres. Til gjengjeld tikker de som bare pokker. Det er noe med akkustikken i leiligheter hvor det bor folk sytti pluss som får tikkingen fra klokkene deres til å formelig gjalle i veggene.

Det er ikke det at de eldre ikke makter å planlegge et attentat mot oss. De har rett og slett nok å henge fingrene i på hjemmebane. Timeplanen er full, simpelthen.

Når man infiltrerer eldre, er det å gå på butikken en hovedbeskjeftigelse. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har vært med eldre på butikken. Det er et prosjekt som krever nøye planlegging. Det er tross alt dagens høydepunkt. For dem altså.
Man må vite nøyaktig hvor mye som skal kjøpes inn. Vite omtrent hvor mye kalaset vil koste. Ta stilling til det problematiske spørsmålet som omfatter antall handlenett som skal medbringes.

Dessuten. Noen varer henger høyere i kurs enn andre. Diabetikersjokolade for eksempel. Svisker. Kefirmelk Men ingenting slår Fleskepølsen.
Det er Fleskepølsen vi skal takke for at de eldre lar oss være i fred. Tenk på det neste gang du står i påleggsdisken, du.

Du tenker kanskje nå at du har gått glipp av noe. At du har feilet i påleggsdisken. Jeg kan forsikre deg om en ting- du har på langt nær gått glipp av noe hvis du ikke har smakt, eventuelt sett Fleskepølsen i butikkene du frekventerer mest. Det ser minst like kvalmt ut som det høres ut som, og selv hadde jeg ikke sett snurten av produktet før jeg startet undercovervirksomheten min. Fleskepølsen er også nokså eksklusiv. Det er ikke alltid butikkene har den inne. Ganske sjelden, egentlig. Dyr er den også.

Men du verden så populær.
Man kjenner det allerede i fruktdisken dersom dagens klient vil ha Fleskepølse. Pærene får ikke samme oppmerksomheten. Det kommer et utålmodig drag over vedkommende. Noe uvant rastløst, det er nesten som om du kjenner pacemakeren blir overflødig dess nærmere vi kommer påleggsdisken.

Her om dagen var det bare en pakke igjen. Bare èn pakke. Men det var to som ville ha den. Du kommer tilbake til barokken hvis du legger aldrene deres sammen. Minst.
Det var da mistankene mine om Fleskepølsens kraft ble bekreftet.
Den kraften skal vi ikke kimse av. Det var som et westernoppgjør. Helt sant. Jeg tror det aldri har vært så stor spenning i påleggsdisken i den lokale Spar-butikken før.

Konflikten endte i at jeg, etter en mislykket meklingsprosess, konsulterte personalet i butikken. Om de ikke hadde oversett en pakke Fleskepølse eller to. Det måtte da finnes krisereserver. For situasjoner som denne.
Et par minutter senere kom butikksjefen ut fra lageret med et hel kasse Fleskepølse.

Hadde alle mennesker i hele verden blitt så glad for en pakke Fleskepølse, ville det ikke vært krig i verden. Da hadde vi bare trengt et stort lager med Fleskepølse, så hadde alle vært happy.

Da vi kom hjem fra handleturen, da kun den tunge klatreetappen opp trappene gjensto, du vet den når leddgikten gnager som verst, så den gamle vennen min meg dypt inn i øynene, og sa: Det er dager som denne som gjør livet så bra, selv om man er enke og har vondt og er gammel. Når man er lykkelig. I dag er jeg lykkelig.

Jeg blir litt lykkelig selv.
Når det ikke skal mer til enn en pakke fleskepølse for å glede en gammel skrott.

Tenn et lys for hovmesteren

Dette er tekst nummer seks i 2015-utgaven av den høyst ambisjonsløse serien Julefjas. Les gårsdagens innlegg, «Til middag: Masseødeleggelsesvåpen», her!

I denne samfunns- og medieanalysen av norske juletradisjoner, har vi i dag kommet frem til de femten minuttene på julaften der Norge står stille. Dersom en eller annen fremmed makt skal okkupere Norge, bør det gjøres mellom klokken 2100 og 2115 på lillejulaften – 23. desember. Da er Norge opptatt med å se «Grevinnen og hovmesteren». Sykt opptatt.

Som slapstickhumorelsker, og som i utgangspunktet et over gjennomsnittet klønete fjes, setter jeg både pris på sketsjen og føler en viss medynk med hovmesteren som har en lei tendens til å snuble i tigerskinnet på gulvet. Der bør egentlig entouraget til Grevinnen ta selvkritikk: Det er særdeles lite praktisk å ha et teppe med et svært hode liggende på gulvet. Man skal jo tross alt gå på gulvet. Ikke kjøre slalåm mellom kroppsdelene til forlengst avdøde dyr.

NOK OM AVDØDE DYR OG DERES KROPPSDELER.

For meg har «Grevinnen og hovmesteren» gått gjennom en transformasjon hva gjelder handlingen. Først trodde jeg at dette var et nyttårsselskap. Det er det ikke. Det er Grevinnens 90-årsdag, men for alt vi vet har hun bursdag sent på året (Hovmesteren sier jo «Happy new year!» hele forbanna tiden). Jeg trodde en forvirret stund også at Grevinnen er blind. Det er hun visstnok heller ikke. Men det jeg fremdeles er ganske sikker på er at 90-årslaget ender med happy ending for Grevinnen.

Men la oss ta ting fra toppen. Grevinnen fyller 90, og det inviteres til kalas på det som sannsynligvis er et gigantisk gods på den britiske landsbygden. Grunnen til at jeg lenge trodde at Grevinnen er blind, er fordi en plausibel forklaring kan være at hovmesteren rett og slett ikke har hatt samvittighet til å oppdatere sin arbeidsgiver på hvorvidt medlemmene i den gamle vennegjengen lever eller ikke. På grunn av Grevinnens synshandikapp løper heller ikke hovmesteren noe risiko for å bli fersket, og det hele er et nullsumspill for hans del. Nobelt gjort av hovmesteren, altså. Klassisk hovmesteren.

Slik er det altså ikke. Og dette gjør sketsjen om mulig enda mørkere. Her er det altså voksne mennesker som later som at gode, gamle Sir Toby, Admiral von Schneider, hedersmannen mister Winterbottom, og for ikke å snakke om mister Pommeroy, er i levende live og møter opp i 90-årsdagen hennes. Den sørgelige sortien besegles med at hovmesteren må påføre seg selv en alkoholrus av typen Sovjet Sveiseblind. Og dette er altså muligens den sterkeste førjulstradisjonen i Norge. Et schizofrent psykologisk drama som ender med at den 90 år gamle Grevinnen ligger med hovmesteren.

For det er her vi kommer til delen av sketsjen som står fjellstøtt den dag i dag, og som ingen har klart å ødelegge for meg: Etter at desserten er fortært, ytrer Grevinnen et ønske om at selskapet trekker seg tilbake. Hun spør hovmesteren om han kan følge henne til soverommet. Da spør hovmesteren:

– Same procedure as last year?

Og Grevinnen svarer, sedvanlig:

– Same procedure as every year, James.

Da snur hovmesteren seg mot kamera, på bare den måten et vesen med nærmere 2,0 i promille kan snu seg mot kamera, og sier:

– Well, I will do my best.

Og blunker på den måten som bare et vesen med nærmere 2,0 i promille kan blunke. Et fårete blunk som man kan se menn med nærmere 2,0 i promille blunker til kameratgjengen når de tar med seg en jente fra et utested – i Bergen fortrinnsvis Tidi, Brukbar eller Metro.

Så mens man returnerer til koselig og familievennlig julestemning fra Store Studio på NRK, er hovmesteren James i full gang med å nedlegge 90 år gamle miss Sophie på den samme måten Sir Toby, mister Winterbottom, mister Pommeroy og ikke minst Admiral von Schneider (den grisen) har gjort siden sine velmaktsdager da alle var unge og virile.

Med store mengder alkohol i blodet.

Hatten av for hovmesteren. Jeg vil nesten gå så langt som og si at vi burde tenne et lys for hovmesteren. For dette er dedikasjon. Dette er arbeidsinnsats. Dette er tungen på vektskålen i enhver lønnsforhandling.

Vi kan bare spørre oss selv om James spiller rollene til hele kostebinderiet på egenhånd også i nachspielet.

Uansett: Hovmesteren James er en hverdagshelt. Tenk på det når du ser ham for n-te gang på lillejulaften om drøyt to uker.

Les også:

Til middag: Masseødeleggelsesvåpen

Dette innlegget sto opprinnelig på trykk på Studvest.no i fjor, og er således reprisefjas (bær over med at dette er skrevet i en noget annen kontekst enn Julefjas). Les gårsdagens tekst – Goro for Gro – her! 

Okei, det er mulig det blir i overkant mye matprat fra undertegnende i denne Apropos-kalenderen. På mandag konspirerte jeg rundt julekakenes ferd mot kakehegemoniet, og i dag skal fortsetter jeg med mer eller mindre sammenhengende preik om julemat. Du får bære over med meg, kjære leser. Men på den annen side: Det er jul, for svarte. Du må tåle 400 ord om julemat.

I motsetning til forrige gang skal jeg i det minste holde meg til fakta. Det er da noe. Ettersom min mentale alder er omtrent 69 år, har jeg i gode venners lag startet opp ulike tradisjoner som i utgangspunktet er forbeholdt menn som har kommet så langt i livet at nesehårsfjerner står på ønskelisten og brosjyrene om prostataproblemer på legekontoret faktisk er relevant lesning. For noen år siden startet vi med lutefisklag, og i år kickstartet vi smalahove-tradisjonen. Vi har med andre ord tradisjon for å møtes og spise mat som enten ikke er ment til å spises i det hele tatt, eller tilberedt på en så hinsides måte at det blir en delikatesse. Derfor satte vi oss ned nylig og begynte å diskutere hva den neste obskure matretten skulle bli.

Diskusjonen dreide seg fort mot rakfiskFor de av leserne som ikke vet hva rakfisk er, kan den letteste definisjonen av matretten rett og slett være råtten fisk. Du tar ørret, og lar den råtne under kontrollerte forhold i et par uker. Kulinarikere ville nok heller sagt modne, men jeg velger å si råtne. Du vil forstå hvorfor ganske snart.

Jeg kan ikke mye om rakfisk, men jeg vet én ting. Dersom du skulle slumpe til og være litt uvøren under tilberedningen av rakfisken din, kan stoffet botulintoxin utvikle seg. Dette stoffet vet jeg to ting om: Det ene er at det store forekomster av det i fjeset til Jan Thomas, og det andre er at ett milligram er nok til å ta knerten på 1500 tonn marsvin. 

La oss stoppe opp litt og fordøye det.

1500 tonn marsvin. Først og fremst: Jeg aner ikke hvorfor man har funnet det for godt å bruke måleenheten marsvin når man skal illustrere dødeligheten til botulintoxin. Men på den annen side: Det er god betan marsvin. Rakfisk er rett og slett og slett et masseødeleggelsesvåpen.

Med andre ord: Det blir ikke rakfisklag i vennegjengen min med det første. Men jeg oppfordrer alle lesere til å tenne et lys for de modige menneskene i Norge som hver julehøytid setter livet på spill for å kose seg med råtten (unnskyld, modnet) fisk, fisk som alene kan utslette hele Norges marsivnbestand ved hjelp av ett milligram.

Dem står det respekt av.