Tankefjas

Jada, det er klart for det tjuende Ukesluttfjaset. Bare tanken på at jeg har belemret internettsamfunnet med tjue Ukesluttfjasposter gjør meg litt bekymret. Men det er greit å ty til innimellom, litt på samme måte som tomatsuppe til middag; det er helt greit, men folk tar ikke akkurat bølgen når det blir servert.

Bølge eller ikke, dette er ukens…:

- Statusoppdatering:

Som store deler av resten av vestlandet har jeg hatt vinterferie denne uken. Nesten samtidig som vinterferien startet, skylte det en sterk kreativitetsbølge over meg, og jeg har skrevet som en gal den siste uken. En del av leserne vet hva jeg snakker om, men jeg begynner å bli såpass fornøyd med det jeg besitter at det snart er på tide å lette fullstendig på sløret for resten av verden også. Snart. Kanskje i neste Ukesluttfjas, hvem vet.

Ellers må jeg nesten skyte inn at jeg har hatt to fantastiske konsertopplevelser med henholdsvis Grand Island og et australsk Pink Floyd-tributeband. Jeg vil påstå at Pink Floyd-konserten (hvis vi skal være så freidig å kalle den det) var best, men det kan ha sammenheng i at jeg er veldig svak for lasereffekter. Så enkel er jeg. Hadde Ole Ivars slått til med laserffekter på sine konserter skal vi ikke se bort i fra at jeg hadde sagt det samme.

Forhåpentligvis ikke.

- Teaser 1:

På mandag ble endelig Bloggpuls.no lansert, og det er bare til å kjenne sin besøkelsestid og sjekke ut herligheten. Det blir nærmest kontinuerlig anbefalt indrefileter fra blogg-norge der inne, sortert pent og pyntelig etter kategorier som tar for seg det meste en stakkars bloggleser kan drømme om. Dessuten ligger det allerede mye bra magasinstoff ute, og mer kommer det jo etter hvert også. Så hva er det egentlig du venter på? Bloggpuls.no er stikkordet.

Teaser 2:

Åneida, jeg er ikke ferdig med å leke PR-agent helt enda. Hvis du skulle befinne deg i området i eller rundt Bergen, bør du absolutt vurdere å sette av en kveld mellom 16. og 20. mars. Da er det nemlig revy på min kjære skole Bergen Handelsgymnasium. Revyen i år heter kryptisk nok “The Oh-Oh’s” eller “The 0h-0h’s” om du vil (du tok ordspillet, ikke sant?), og tar for seg det glade 00-tallet som jeg har hørt rykter om at vi har lagt bak oss. Det har til og med blitt blogg ut av det, så ta deg gjerne en tur innom den også, for eksempel ved å klikke her. Der kan du til og med (snart) forhåndsbestille billetter. Så det så.

Video:

Jeg gikk, for første gang i Ukesluttfjas-spaltens historie, i gjennom en lite krise av typen “valgets kval(m)er” da jeg skulle velge ut videoen som skal få sine femten minutter (pluss-minus med hovedvekt på minus) i den sagnomsuste Ukesluttfjas-varmen denne uken. På Twitter ble jeg nemlig tipset for en tid tilbake om et intervju av en mann som påstår han heter Karl Ove Knausgård. Det er riktignok et tolv år gammelt intervju, men jeg nekter å tro på at det er mulig å gjennomgå en slik total makeover.

Alle nordmenn som ikke har tilbrakt det siste halvåret i et hull med en pute over hodet vet hvordan Knausgård ser ut i dag. Klikk deg inn på dette klippet fra Bokbadet (???) på NRK i 1998 og døm selv. Jeg gjentar: hvordan er det mulig?!?

(Edit: Leseren Ingvild tipser om et nylig intervju med Knauseren, fra Bokprogrammet. Prøv gjerne å pause begge klippene og plassér dem i to faner ved siden av hverandre og gå fra det ene til det andre. Jeg har selv gjort det et par ganger, og synes det er like festlig hver gang.)

Men det er jo strengt tatt ikke videoen i seg selv som er det mest oppsiktsvekkende i tilfellet ovenfor. Og når jeg den siste uken har gått rundt og nynnet på “Sju bøtter tårer er nok Beatrice”, er det ingen tvil om at det er det som må bli ukens video.

Og duene på taket, de har aldri stått så stille
Står de like stille når kvelden er omme?
Og når regn applauderer på takhellene
Og korps går i moll i bakgatene
Åh, Beatrice, då skal nye tider komme

Men for all del. Liker du ikke Kaizers, så liker du ikke Kaizers:

Du kan godt sjå en annen vei
Kalle det en eksplosjon og sei; Nana!

Sjefjsfjaser:

Ja, denne uken er det faktisk vits i å utnevne et nytt fjasehoff for uken som har gått. Vutaire gikk rett til topps med tre kommentarer, mens Naitzel og fjaseveteranen Beate deler tittelen som ukens runner(s)-up. Tredjeplass blir det rett og slett ikke denne uken. Men hvem samler på tredjeplasser, om jeg tør spørre?

Velvel. Da skal jeg ikke ta mer av din dyrebare helgetid.

Peace and love.

Jeg vet enda ikke helt hva som gikk av meg da jeg lovet oppfølger på forrige innlegg. Tar man siste halvårs bloggaktivitet i betraktning, kom jeg muligens med et løfte som stred mot en eller flere naturlover. Men her er det – mot alle odds. Du sa kanskje til deg selv at jeg ikke kom til å klare det. Du tok kanskje den med “hah, nei den må du lengre ut på landet med, hah, nei jeg er ikke født i går, hah”. Og her er det. Kritikken, mistroen, de skjeve, flakkende blikkene, alt sammen er gjort til skamme.

Hah.

Sånn. Nå føler jeg at jeg har fått satt meg selv i respekt. Det var godt å få det ut.

Da jeg skrev forrige innlegg følte jeg nemlig at jeg ikke fikk snakket ferdig om OL. Jeg vet det – i seg selv er det en motsigelse at jeg i det hele tatt nevner OL – men det er, som jeg har vært innom tidligere, nye tider. Vi nærmer oss hundre dager med snø på bakken i Bergen. Jeg har begynt å ta badstu tre ganger i uken. Dessuten har det sluttet helt å regne i Bergen. Jeg har begynt å blogge om vinteridretter. Alt er brikker. Alt går mot en ende og til slutt får vi en brist. Vi kan være sikker på at de knekker oss til sist.

Mhm. Det er profetien. Hvem “de” er vet vi ikke enda. Men alle som har lest Lucifers Evangelium av Tom Egeland har nok gjort seg opp en viss formening om akkurat det.

UANSETT.

Det jeg vil spinne videre på er at under OL får skikkelig smale idretter – jeg nevner bobsleigh, aking, kulekjøring og curling i fleng, sine sårt tiltrengte femten minutter i den herlige rampelysvarmen. Idretter som er ukjent og gjenstand for lett bryr-meg-ikke-holdning, blir plutselig dyrket som om de skulle vært nasjonalidrettene våre. I går for eksempel, en lørdagskveld, dro brorparten av dem jeg delte kvelden med hjem litt før midnatt for å få med seg herrefinalen i curling.

Det verste er at jeg viste forståelse for disse menneskene.

Og det er nettopp curling jeg vil snakke om i dag. Jeg vil slå et slag for curling som idrett.

Det er ikke uten en viss rødme jeg innrømmer at jeg har en ganske inngående kjennskap til nettopp sporten curling. Det hele begynte med at jeg hang meg etter en gjeng som skulle spille curling i høst. Etter det har jeg flere ganger oppsøkt curlingens mystiske verden. Det er nesten litt skummelt. Har det gått noen uker siden sist jeg curlet, begynner jeg å tenke “nå må vi nesten få i gang noe curling igjen”. Og det er ikke vanskelig å få folk med seg heller. Den største utfordringen er egentlig å overbevise folk om at det finnes curlingmuligheter i nærheten. I Bergen er vi nemlig så priviligert å ha hele to curlingbaner. Det betyr at cirka 130 000 mennesker deler på én curlingbane, men det holder egentlig mer enn nok.

Imponerende nok har nettopp det norske curlinglandslaget fått aller mest oppmerksomhet de siste to ukene. Jeg vil påstå at de har fått mer oppmerksomhet enn dem som faktisk har levd som eremitter, gitt avkall på personlige behov, drukket motbydelige proteinbrygg for å restituere seg raskt, hatt gnagsår, lårgniss, kronisk gangsperr og slim brettet ut over ansiktet store deler av livet sitt for å kunne ha en viss mulighet til å ta medalje under OL. Så kommer det en gjeng med bukser i et mønster som alluderer mot en yrkesgruppe som i grove trekk har blitt henvist til sirkusvirksomhet, hvis idrett er å koste, og stjeler all oppmerksomheten. Uten slim brettet utover ansiktet. De trenger mest sannsynlig ikke å dusje etter kampene sine. Noen av dem har til og med litt mage.

Dét er idrett etter mitt hjerte. Curlingguttene har innsett at de må gjøre noe for å nå igjennom. De kan sette så mange perfekte stener de bare orker, og de kan koste til de blir både blå og lilla i ansiktet – det vil uansett ikke bli lagt merke til. Med mindre de altså kler seg opp i klovnebukser. Da vil alle ha en bit av dem. Jeg kjenner folk som utelukkende har sittet oppe om natten for å få med seg curlingklovnene, og som nå snakker om centerguards og bommer og bo som om de skulle vært født på curlingbanen.

Hatten av for curlinglandslaget. Den første langrennsløperen som tar femmilen i supermanntrikot, eller den første skiskyteren som tar sisteetappen i Kaptein Sabeltann-kostyme med pistol istedet for gevær, som stikker innom drikkestasjonen og sier “shaken, not stirred”, den utøveren skal jeg faktisk oppriktig heie på.

I dag må vi nesten snakke litt sport. Jeg vet det er lesere der ute som nok oppfatter slikt som et spark langt nedenfor beltestedet, med retning erogene soner, og som gjerne kunne gått over glødende kull istedet for å lide seg gjennom et blogginnlegg der sport bør anses som å være den røde tråden.

Det er en sjanse jeg er mer enn villig til å ta. Selv mener jeg at man bør være åpen for å ta til seg ting som man i utgangspunktet stiller seg tvilende til. Dette er for øvrig noe jeg kommer tilbake til senere i innlegget. Åjada. Jeg har en plan for innlegget, må vite.

Når jeg tenker meg om er det egentlig veldig lite annet å snakke om enn nettopp sport for tiden. Vi har jo selvfølgelig den svære saken, den som har gått som farsott gjennom landet den siste uken, den som har blitt diskutert ved et hvert middagsbord med respekt for seg selv, nemlig at Bergen er i ferd med å gå tom for vann. Jeg er ganske sikker på at folk på Flisa såvel som Sykkulven diskuterer vannmanglen i Bergen med både innlevelse og patos hos den lokale landhandleren. Folk på Flisa og Sykkulven er spesielt god på dette med patos, tror jeg.

Men sport, altså.

Akkurat nå foregår det visstnok ett eller annet stevne borte i Canada et sted, omtrent der hvor du kan se Russland fra stuevinduet, som de kaller for Olympiaden. Hva gresk mytologi for eksempel har med kortbaneløp på skøyter eller hoverende trøndere å gjøre er heller uvisst, men la dem få denne gleden. Det er snakk om mennesker som bruker størsteparten av tiden sin på å trene, og flesteparten av dem får ikke bronse en gang. Da synes jeg nesten de skal få lov til å føle seg litt greske to uker hvert fjerde år. Kall meg raus.

Her om dagen kom jeg til skade for å bli sittende og bivåne en eller annen finale i den litt småalternative sporten bob. Javisst, bobsleigh er det egentlige navnet, men bob synes jeg er hakket mer festlig. Egentlig satt jeg bare og ventet på at en av utøverne skulle hete Bob eller Bobby, til nøds Robert (som det var opptil flere av, og hurra for det), men jeg ble sittende til det var ferdig. Etterpå var det freestyle, noe som for min del blir litt vel alternativt. Også har det på langt nær like festlig navn som bob. Der bør freestyle vurdere et navneskifte. Mitt forslag er for eksempel Mohyeldeen.

Uff, den var litt på kanten. Beklager.

Det jeg kom til å tenke på var – hvordan finner man ut at man er drivende god i for eksempel bob? Jeg mener, man må jo prøve det på et vis. Hvordan? Halloen – du oppsøker jo ikke nærmeste bobbane og lar det stå til. For å være ærlig aner jeg ikke engang hvor nærmeste bobbane ligger. Jeg kan dessuten med stor sikkerhet si at du aldri har sett noen reise seg demonstrativt og si “Nei vet du hva, nå drar jeg rett og slett og bobber litt. Skal jeg kjøpe en liter melk på veien hjem igjen?”. Du har ikke det. I så fall er det et misbruk av verbet “å bobbe” som det ikke fortjener.

Tanken som slo meg da jeg satt og så på bob var ganske enkelt – hva om jeg er sykt god i en eller annen alternativ idrett?

Vet man slikt intuitivt, fra fødselen av, at det er bob det skal gå i? Eller for den saks skyld – kulekjøring?

Hva om jeg akkurat nå kunne gått rundt i deltakerlandsbyen i Vancouver med hoverende trøndere og andre nervøse toppidrettsutøvere? Jeg vet ikke. Jeg anser ikke muligheten for å være kjempestor, jeg er verken atletisk bygget eller spesiell talentfull i noen sporter eller generelt øvelser der koordinering av kropp er en vesentlighet. Bare spør de stakkarne som har måtte danse med meg. Undertegnede i OL blir liksom en dårlig spøk. Litt som Fremskrittspartiets asyl- og innvandringspolitikk.

Men bare tenk om. Tenk om du egentlig bærer et kjempetalent i leirdueskyting. Eller fekting. Du ga kanskje opp da du ikke gjorde det kjempeskarpt i gymtimene som indreløper under fotballen. Du tok kanskje til takke med den fjerdeplassen i Knøttecupen i håndball. Men hadde dere bare hatt en time med for eksempel bob, leirdueskyting eller kulekjøring i gymmen, da hadde du oppdaget hvor fantastisk du var i den idretten. Du hadde ikke trengt å trene en gang, du kunne bare troppet opp i OL, gjort greien din, og hentet gullmedaljen.

Tenk på det du. Du kunne gått rundt og følt deg gresk i Canada akkurat nå.

(Det er forresten overhengende stor fare for at det kommer et oppfølgerinnlegg på dette i nærmeste fremtid.)

Det er egentlig ganske fantastisk, eller hva? At Ukesluttfjas nummer 19 faller på 19. februar? Det er ikke juks en gang. Det bare er slik. For alt vi vet har hele verdenshistorien bygget opp mot akkurat dette øyeblikket, når Ukesluttfjas 19 faller på 19. februar. Kanskje det vil starte en ny tidsregning etter dette. Post-ukesluttfjas 19-perioden.

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: det er lov å håpe. Dere blir ikke kvitt meg før jeg får til ett eller annet.

Velvel. Her er ukens:

Bursdagshilsen(ener):

Da jeg hadde bursdag fra snaut tre uker siden var det spesielt én person som tok av med bursdaghilsningene sine. På intet mindre enn fem separate gratulasjonsarenaer tikket det inn hilsener. Det er visst slik man gjør det i disse blogg-gemakker. Og når vedkommende har bursdag i dag, så føler jeg meg litt programforpliktet til å bruke litt spalteplass på å gratulere. Nettopp her kommer det noe som er litt twin peaks: Vi snakker om en 19-årsdag. Har du sett på maken? Vi feirer altså en 19-årsdag i utgave nummer 19 av Ukesluttfjas, den 19. februar?

Kjære leser, dette blir rent for mye for meg. Jeg vet ikke om jeg tør å fortsette en gang. Men det må jeg nesten, hvis ikke frykter jeg for drapstrusler og represalier til evig tid:

Alle i tankefjas-apparatet, det vil si jeg, gratulerer sjefsfjaser og musikalkompanjong CingT med sine nitten fylte! Jeg har hørt rykter om at feiringen vil foregår på et meget spesielt sted, nemlig i kjelleren til en viss Marcello.

Det finst ei trapp som går ner til en kjeller
Den er så trang at du må gå sidelengs
Og på veggen henger tjukt med bilder
av folk som har gått ner, men som ingen ser igjen
For Marcello sin kjeller er ingen vanlig kjeller
Det har vært 100 mann der nere på en gong
Det står et bord midt på golvet, midt på bordet
en revolver og på den står det made in Hong Kong
Halleluja

Måtte CingT danse ompa til hun dør.

(Dessuten har skapspanjol Beate Solstjerne bursdag på søndag. Og Kongen. Det er virkelig ikke måte på. Gratulerer til henne også på forskudd! Kongen gidder jeg av prinsipp ikke å gratulere. Beklager.)

- Smell:

Bergen er ødelagt for tiden. Det er nesten så gale at jeg blir provosert. Byen i mitt hjerte, byen hvor sorgen forgik mig på Ulrikens top, har forandret image i det siste. På tre måneder har det falt 141 millimeter nedbør. Det kan vi like gjerne runde ned til null. 141 millimeter nedbør er en ettermiddagsbyge i Bergen. 141 millimeter nedbør er østlandet, 141 millimeter nedbør er per definisjon tørt.

Jeg kan ikke huske når det regnet sist i Bergen. Og i dag har Bergen satt ny rekord i snø på bakken sammenhengende. 61 dager tror jeg det er. 61 dager med snø, folkens. Det er minst seksti dager for mye med snø i Bergen. Hvem har sagt at Bergen trengte nytt image? Vi trivdes veldig godt i offerrollen med regnet vårt. Vi likte å slå oss på brystet med at det regnet i snitt to meter med nedbør i året her. Da kommer du ikke drassende med 141 millimeter på et kvartal. Det blir for dumt. Det er som når Noah And The Whale byttet image fra gladpop til dyster og smal indiepop som det ikke går an å synge med refrenget på med mindre du har strupekatarr.

Slutt med det.

Nå.

- Video:

Jeg er glad i standup. Og jeg elsker musikk. Derfor var det mer eller mindre naturlig at jeg stilte opp i Grieghallen da en av verdens mest kjente syngende standupkomikere, Stephen Lynch, holdt konsert i Bergen i fjor høst. Lynchemannen (hvis det er et godkjent kallenavn) innfridde så til de grader, og sammen med Tim Hawkins står han frem som en av favorittene mine i denne litt spesielle sjangeren. Stephen Lynch baserer seg på en ganske slem humor, der punchlinene ligger i at man får servert ting man strengt tatt ikke hadde forventet. Også ler vi. Kall det gjerne kåserier på rim og i takt og tone. Tommelfingerregelen er nok å ikke ta denne mannen seriøst.

Enten elsker du humoren hans, ellers vil du fra nå av til evigheten elske å hate den. Denne handler om hans førstefødte barn. Liksom.

Sjefsfjaser:

Nei. Fortsatt unødvendig.

Det er den dagen i dag.

Gudene skal vite at vi trenger én dag som denne i året. En dag for håp. En dag for kjærlighet. Solidaritet. Selvrealisering. Dessuten gir den en helt nødvendig oppmerksomhet til den gruppen mennesker som, tross alt, får verden til å gå rundt. Biologien har sørget for at jeg aldri kan bli en av dem. Jeg kan alltids prøve å bli så lik som mulig dem i væremåte og menneske – men jeg vil aldri bli et fullkomment medlem av deres fellesskap. Der kommer jeg til kort, og jeg har ikke planer om å prøve å bli en del av dem heller. Folk begynner ofte å snakke sammen hvis andre prøver på slikt. Da rykker moralpolitiet ut med blålys på taket og mobiliserer opprørsstyrker og sivilforsvar.

Det er egentlig for gale at vi må sette av en hel dag for å huske slike ting og ikke minst hedre disse menneskene – men slik har det altså blitt. Det blir ikke tid til slikt i hverdagen. Det er så mye å gjøre – skole, jobb, hund, yoga og Knausgård som skal leses.

Den siste tiden har vist at behovet for en slik dag er mer drepende nødvendig enn noensinne tidligere.

Når det viser seg at det for eksempel går så dårlig med opplagstallene i en av Norges største aviser at den trykker bilde av profeten Muhammed som gris for å selge litt ekstra aviser og egler på seg store deler av transportnæringen i hovedstaden vår – da vet vi at vi trenger en slik dag. Eller når Norges vinnerbidrag til Eurovision song contest viser seg å være en mellomting mellom “My Heart Is Yours” og den litt mer koffert- og underbukserelaterte “My Hard Is Yours” – da står alt og faller på denne dagen. Alt.

Dette er en dag til å trekke frem de rene verdiene. De verdiene som står i uthevet skrift og med gulgrønn markeringstusj i ethvert politisk partiprogram med respekt for seg selv. Sannheten er at vi trenger flere slike dager. Hver dag burde vært som denne. I det minste en dag i uken. Jeg er mer enn åpen for å bytte ut mandag med denne. La oss innrømme det – konseptet mandag er uansett for lengst utslitt.

I år faller denne dagen sammen med to andre konseptdager. Men det er helt greit. Det bare underbygger kraften som ligger i denne dagen, og vi vil merke at når vi tenker tilbake på søndag fjortende februar tjueti (ja, jeg går mot Sylfest Lomheim – jeg er progressiv) så vil vi ikke tenke på de to andre alternativene, men på dette. Fordi den er så suveren. Så uovervinnelig. Så fullkommen.

Det er derfor jeg alltid setter et stort kryss i kalenderen på denne dagen. Det er derfor jeg går rundt og knapt kan vente på at den skal komme. Jeg teller måneder, jeg teller uker, jeg teller dager. Den går julaften en høy gang. Jeg bruker timesvis på å planlegge hvordan jeg skal gå frem på selve dagen – om jeg skal ta feiringen med meg ut i gatebildet, og om jeg skal innlemme vilt fremmede mennesker som jeg treffer tilfeldig på gaten i den.

Nettopp derfor blir dette innlegget en eneste stor hyllest til denne dagen. Det blir en slags ode. Ode til Dagen.

Riktig godt kinesisk nyttår, folkens.

Måtte tigerens år bli enda bedre enn oksens år som vi har lagt bak oss.