There’s a killer on the road

Posted on by
8

Jeg liker å se på Sjølve Livet som en bok. Med fare for å briljere med mine litteraturkunnskaper vet jeg at bøker har en tendens til å være oppdelt i kapitler, hvis innhold ofte har en spesiell tematikk spesielt for kapitlet (mer om dette kan du lese i min bacheloroppgave i litteraturvitenskap). I disse dager er jeg i ferd med å starte på et nytt kapittel i mitt Sjølve Liv. Et ganske viktig kapittel, om jeg må si det selv. Et kapittel jeg kommer til å se tilbake på når jeg er femti, kanskje helt opp til femtifire år gammel. Et kapittel som jeg frykter kan redefinere meg selv som person, etc.

Jeg skal nemlig begynne å ta kjøretimer.

Jepp. Det er ille. Jeg skal altså punge ut av egen lomme for å kunne få muligheten til å sette livet på spill i trafikken. Nokså frivillig.

De som kjenner meg godt er de eneste som kan se for seg konsekvensene av meg i bevegelse raskere enn tre kilometer i timen. De vet hvor enormt lite praktisk anlagt jeg er. Det eneste som muligens ville vært enda mer dramatisk og katastrofalt ville muligens vært om jeg begynte å ta dansetimer. Men la oss ikke tenke så mørke tanker, her.

Mine bil- og kjøreegenskaper er selvsagt svært begrensede. Jeg har kjørt litt rundt omkring allerede, og har såvidt passert det punktet der jeg ikke går ut av bilen og ser under panseret når jeg blir bedt å ta inn clutchen. Ære være det stakkars mennesket som skal bli min kjørelærer.

Selv om jeg, med min grenseløse selvinnsikt, nettopp sa at det er krise at jeg skal bevege meg raskere enn tre kilometer i timen, er det en sannhet med ganske omfangsrike modifikasjoner. Som jeg tidligere har skrevet om har jeg i mange år hatt sykling som en av mine yndlingsaktiviteter. Det at jeg det siste året stort sett bare har syklet på sykler som står dønn i ro med en TV-skjerm i front har ingenting med noenting å gjøre, men bare en fiffig detalj som langt på vei maler et bilde av hvor langt verden og samfunnet for øvrig har kommet der man kan sykle mange kilometer uten å forlate arbeidsplassen, hjemmet eller treningssenteret man frekventerer.

Poenget er at i min fortid som syklist i trafikken, i full 3D, var jeg en slik syklist som bilistene hater. Det var i hvert fall slik jeg ønsket å bli oppfattet. Jeg satte meg på setet med virkelighetsoppfatning om at veien ikke var stor nok for både syklister og bilistene. En syklist som holdt syklistenes rettigheter i trafikken hellige, koste hva det ville koste. Mer enn én gang hamret jeg løs på bilvinduer og ropte ukvemsord til folkene bak rattet (de jævlene) da mine rettigheter som syklist i lite kledelig og tight sykkelbukse ble neglisjert.

Det at jeg nå beveger meg inn på «the dark side» har jeg for lengst innsett må anses som et nederlag. Men jeg skylder på alderen. Jeg er, med mine straks tjue år under beltet, for gammel til å æreskjelle folk med SUV i Bergenstrafikken. Det tar seg ikke ut. Dessuten er det altfor mye å gjøre med sykkelen min som står kjelleren. Jeg tror faktisk den trenger luft i dekkene, til og med.

Likevel har jeg lovet mitt gamle jeg (hei til deg, gamle jeg!) å aldri, noensinne, bli en bilist. Altså en slik som irriterer seg over asfalt, bensinpriser og rekesalat på hot-dog. Skulle jeg bli slik, lov meg at du oppsøker meg og slår meg med noe hardt. Eventuelt kjør meg ihjel. Same shit, different toilet, osv.

Uansett. Jeg har tro på at min inntreden i trafikken kommer til å bli en halvfast føljetong her på Tankefjas-bruket denne våren. Er det noe denne bloggen trenger, er det tross alt innhold.

Vaffelvalget

Posted on by
1

Om mer eller mindre nøyaktig én uke (når jeg skriver dette altså – at du leser dette for eksempel i 2025 eller rett etter valget kan jeg dessverre ikke ta høyde for. Jeg sitter på begrensede ressurser) er det valg. Kommune- og fylkestingsvalg. Det er selvfølgelig litt kjipt; nå som vi akkurat har greid å huske navnet på de mest sentrale lokalpolitikerne våre kan vi altså stå i fare for å få noen helt nye lokalpolitikere som vi ikke kommer til å se nevneverdig til før neste lokalvalgkamp om fire år.

Kommune- og fylkestingsvalg er litt som EM i fotball. Man gleder seg helt medium til det, innser at det er bedre enn ingenting – det kunne vært enda mer intetsigende tippeligafotball eller nok en debatt om handlingsregelen, men likevel savner vi de afrikanske og sør-amerikanske lagene. Det er ikke helt den samme underholdningsverdien med Hviterussland og Latvia i sluttspillet, liksom. Men slik er altså demokratiet i Norge – vi må nå gi lokalpolitikerne våre en liten følelse av at de har noe å si i Det Store Bildet én gang hvert fjerde år. Selv om mesteparten av makten ligger helt andre steder. Men det får vi ta ved neste utbasunering.

Utbasuneringer er det mye av for tiden (wehey, sømløs overgang mellom avsnittene!). Det er jo tross alt det som er valgkamp. Man spissformulerer seg, får kritikk for spissformuleringen, står på sitt, får enda mer kritikk for spissformuleringen, tar selvkritikk, får kritikk for at selvkritikken kommer altfor sent, man står på sitt at selvkritikken kom til helt rett tidspunkt, blir uthengt av en politisk kommentator som spissformulerer seg om selvkritikken som kom for sent, som får kritikk for sin spissformulering og i tillegg blir arrestert av Bergens Tidende fordi spissformuleringen inneholdt en faktafeil, osv osv osv. Osv.

Osv.

Det er muligens det som gjør valgkamp artig. Jeg tror mange holder med meg der. Men kanskje det aller artigste med valgkampen – det, kjære leser, tror jeg er en setning du ikke har hørt for mye den siste tiden: det aller artigste med valgkampen – er alle de høyst spesielle tingene politikerne våre gjør for å sanke stemmer.

Her om dagen så jeg for eksempel at SV (stakkar) hadde skaffet seg en buss som de skal kjøre rundt med i landet frem til mandag. På TV-innslaget var hele SVs elitetropp av politikere samlet utenfor denne bussen. De så på den med stolthet i blikket. Kristin Halvorsen holdt tale. Da hun var ferdig gikk alle på bussen. De virket lykkelige. En kunne se i øynene til Erik Solheim at han tenkte “vi har buss. Vi kan gjøre hva som helst. Vi har faen meg BUSS!”.

Jeg ser helt klart fordelen med det å chartre en buss for eksempel fremfor det å leie flere biler. Men det å gjøre en sak av det – tydeligvis for å sanke stemmer – forstår jeg ikke helt. Er det noen som sitter og ser innslaget på TV og tenker «jøss, de der SV har chartret en buss, det er jammen meg handlekraftige mennesker. Jeg burde kanskje stemme på dem? Jo. Den bussen var tungen på vektskålen. Det blir SV».

Jeg lar spørsmålet henge i luften og markerer det med to ekstra linjeskift.

 

 

Det er ikke bare SV som tyr til noget uortodokse måter å vinne stemmer på. I forkant av valgkampen så jeg et reklameskilt (eller reklameboard som premierasjonalistiske Creative Art Directors i reklamebyrå kaller det mens de sitter i sakkosekkene sine og onanerer i arbeidstiden)  for Senterpartiet med et bilde av en stringtruse som hadde påtrykket «Det er i sentrum en finner godbitene».

La oss stoppe litt opp. Kjære leser: er det lov å skrive noe slikt? På en truse?

Jeg burde nok la dette henge i luften også. Men her er jeg nødt til å drøfte litt. Skal det altså ikke mer til enn en slik, etter noens (ikke min!) mening, usmakelig reklamekampanje for å sanke stemmer? For, med fare for å foregripe omstendighetene en smule her, jeg er ganske sikker på at dette har ført til at minst ett menneske har tenkt at Senterpartiet er hesten å satse på i årets lokalvalg. Er det så enkelt, altså? Så lenge man fyrer på med underbuksehumor eller buss?

Kanskje. Og i så fall er det trist.

Det er mulig at det er meg det er noe i veien med – men for meg er det revnende likegyldig om vaflene til Arbeiderpartiet eller Venstre smaker himmelsk eller som partiprogrammet til FrP; usmakelig og forkastelig. Det er politikken som betyr noe. Om så SV hadde chartrert et Boing 737 eller et romskip som hadde hentet E.T. tilbake ville det vært politikken jeg hadde dømt partiet på. Gjør ikke alle det? Eller er det folk som går rundt og bedømmer partiene på dropsene og heliumballongene? Eller stringtrusene?

Vi vil jo ikke ha det slik. Vi vil ha Tenkende og Selvstendige Individer. Så hvorfor driver partiene med det likevel? Det må jo være en grunn til at de gjør det år etter år, men mindre hele det politiske Norge har blitt lurt av en onanerende Art Director i et sakkosekkbefengt reklamebyrå.

Okei, det er gøy med ballonger (og stringtruser). Men hvem – HVEM - har sagt at politikk skal være gøy?

Som et ekko i karrig jord

Posted on by
6

Bildene av laken i vannkanten. Bildene av blodige, forskremte, helt uskyldige mennesker. Bildene av folk som har sett ondskapen i hvitøyet, snudd seg, løpt og kommet seg unna. De uvirkelige øyevitnebeskrivelsene.

Bildene av 200 000 mennesker på Rådhusplassen, kanskje opp mot 30 000 på Torgallmenningen og enda flere i det påfølgende fakkeltoget. Blomstene, lysene, tegningene, bamsene og kortene utenfor Domkirken i Oslo og rundt Den blå steinen i Bergen.

Høsten kom tidlig til landet vårt i år. Tåket, mørket, kulden, råskapen kom kjørende i en hvit varebil, lastet med flere hundre kilo ondskap og parkerte midt i det demokratiske hjertet av Norge.

Terror har vært noe som man i større grad har måtte forholde seg til i den tiden vi lever i idag. Likevel har det vært lett å avfeie at bildene vi i tur og orden har sett fra Oklahoma, New York, Madrid, London, Mumbai – til dels også den mislykkede bombingen i Stockholm – skulle bli en realitet her. Det var noe som ikke passet inn i vår beskyttede virkelighet som omtrent fem millioner mennesker tar del i. Nå er det en del av vår virkelighet. Det passer ikke inn, men likevel er den der. En kan spørre seg om det var blåøyd og naivt å tro at det ikke ville skje her også. Men nå har det uansett skjedd. Bildene vi tok innover oss de siste dagene av fellesferien var ikke fra en fjern verdensmetropol, men fra hovedstaden vår og fra søvnige Buskerud.

Her. 

Vi har kjent på følelser som våre foreldres foreldre kjente på under krigen. Følelsen av å oppleve en nasjonal traume, en følelse som de håpet etterkommerne deres aldri skulle få kjenne på. Nå er det vi som må håpe på det samme for dem som kommer etter oss. Like fullt har vi også fått merke hva som bor i fellesskapet i Norge. At det vi synger på 17. mai om at «Vi ere en nasjon vi med» faktisk er noe mer enn selvhøytidlige floskler vi drar frem i mangel på noe bedre å synge på nasjonaldagen vår. Vi forstår plutselig mye bedre stoltheten eldre mennesker gløder av på 17. mai.

For vi ere så absolutt en nasjon vi med – det er blomstene, lysene, hilsningene, engasjementet fra sør til nord et solid bevis på. På Twitter lurer folk på hvordan det går med twitterikoner som ligger hardt skadet på sykehus. Man deler fine strofer, sitater og betraktninger – for å trøste seg selv og andre. Folk bryr seg. Folk som ikke kjenner hverandre stopper opp foran avisstativene og utveksler sine refleksjoner og tanker. De gir hverandre klemmer. Det er fint. Det er nødvendig.

Her om dagen diskuterte jeg med en kollega om når vi kunne begynne å tulle igjen. Lage humor, skrive kåserier og igjen se på banaliteter i hverdagens små og store irrganger uten at det blir upassende og bråkjekt. Vi kom frem til at vi må få ting på avstand. Det er både lov og nødvendig å være litt pompøse og sentimentale en tid fremover. En ting er å konsumere humor i en vanskelig tid – en helt annen er å produsere god humor når det henger mørke skyer over oss. Hverdagen må bli kjedelig igjen, avisene må få tilbake overskrifter som «Slik redder du sexlivet ditt» og «NÅ kommer drømmeværet!» på forsidene sine, og sjokket er først og fremst nødt til å slippe taket før vi kan dra frem den løse snippen og de kjappe replikkene igjen. Vi må tilbake til den tiden da vi kunne si «jaja, vi bor nå i et trygt og behagelig land når de kan sette noe slikt på forsidene»

Latteren må runge over landet vårt igjen. Gjennom blogger, bøker, i avisspalter, på scener og på TV. Det er en viktig del av sorgarbeidet, og det er en viktig del av det å ta avstand fra terroren; vi må vise at frykten ikke skal få vinne. Vi skal ikke glemme, men vi skal gå videre. Spørsmålet er når. Det vil tiden vise, men den dagen det er lov, skal jeg love deg at du skal få merke det.

For som Lars Saabye Christensen skriver i diktet sitt «Det går over» fra den eminente samlingen Hvor ble det av alle gutta?:

Selv englene, selv englene har tatt fri
Jeg står her nedpå striten, veit ikke hvor jeg skal gå
Men det regnet her er kommet for å bli 

Og alt jeg kan si
er at alt snart er forbi
Jeg lover:
Det går over. 

Det gjør det. Det går over. Det er jeg sikker på. 

Det Utenkelige

Posted on by
3

«Det sko ha vore sommer no, og du og eg sko vore små» synger et eminent Rogalandsband som ikke er Kaizers i en av låtene sine. Jeg vil si at det er et høyst plausibelt krav å komme med når vi skriver juli, de norske jordbærene for lengst er i butikkhyllene og TV-kanalene får en voldsom trang etter å lage direktesendte programmer fra tak. Da sko det vore sommer no. Du og eg kunne gjerne vore små, men det blir nesten for mye å forlange.

Det får da være grenser for hva en skal kreve av sommeren.

Jeg har nemlig budsjettert med levelig vær i bergensområdet i hele sommer, slik at jeg både kan tjene til Livets Opphold samtidig som at jeg – på dagtid, naturligvis – nyter sommerens frukter. Jeg kaller slike planer for å sikke mens resten sakker™. Men for at jeg skal kunne sikke, er jeg avhengig av at motparten, i dette tilfellet sommeren, sakker i form av pent vær. Nå har det oppstått en situasjon der både jeg og sommeren sikker, noe som igjen fører til en fastlåst situasjon som selv ikke Riksmeglingsmannen kan ordne opp i.

Jeg er kjent som en realist med hint av optimist. Nå sitter jeg med en gnagende følelse av at Det Utenkelige er i ferd med å skje. Selv i Bergen er det utenkelig. Faktisk. Jeg tror nemlig at sommeren – værmessig – er avlyst.

Det er litt krise. Det er Krise Krisesen fra Hellas.

Det faktum at det er krise er litt vår egen skyld. Når jeg tenker meg om er det et voldsomt press på sommeren rundt det å måtte levere. Folk blir snurt om du kommer tilbake på skole eller jobb i august og sier at «det har vært en helt grei sommer». Det er feil svar. Om sommeren skal du faen meg kose bakenden av deg. Det forventes av deg, på lik linje med at du skal levere selvangivelsen innen 30. april og at du skal reise deg for eldre på bussen. Det skal konsumeres så og så mange liter øl, jordbær og sanger skrevet av Lars Lillo-Stenberg som handler om å ligge på et svaberg og bare være til, og det er minimumskrav på antall timer tilbrakt på strand og i umiddelbar tilknytning til saltvann. Og du skal få kleint Skille som du skal vise frem ved hver eneste mulighet når du kommer tilbake, som en attest på at du har gjort jobben din i sommer.

Dessuten skal du brenne kjøtt. Fortrinnsvis på grill. Og den grillen skal være så inn i gamperæven svær at Hitlertyskland kunne brukt den til henrette fanger i konsentrasjonsleirene sine (her kunne jeg kommet med en upassende jødevits, men jeg lot være. Kall meg gjerne for manerénes ambassadør).

Skylden for denne utviklingen legger jeg – som mye annet – på populærkulturen. Hovedsaklig på populærkulturen. Det der med å brenne kjøtt på grill bør markedsliberalismen ta på sin kappe. Og grillkongen Craig. Men først og fremst er det populærkulturen sin skyld. Det er nemlig svært få sanger med sommertema som handler om helt greie somre der jordbærene aldri blir kvitt det litt for syrlige hintet og den karakteristiske vannsmaken (la oss innrømme det: det er en svakhet ved de norske jordbærene at de altfor ofte har vannsmak. Slik er aldri de belgiske. Aldri!), man bader ikke i sjøen én gang, og det regner tusen dråper regn og det er bare deg og minnene om et vondt år (de som er så ukultiverte at de ikke tar denne åpenbare referansen kan bare ha det så godt).

Slike usommerlige sanger finnes ikke. Og Terri Jacks’ «Seasons in the sun» gjelder ikke. Den handler om en suicidal tenåring som tar farvel med venner og familie. Det vil jeg påstå er en spolert sommer med noe attåt. Jeg vet ikke om det er et system som fanger opp slike sanger før de blitt gitt ut, at det er en kommisjon eller arbeidsgruppe som jobber mot låter om helt vanlige somre, og som har ansatt Postgirobygget og deLillos til å spre politisk korrekt sommermusikk.

Og bare se hva sommeren gjør med oss: vi blir degradert til nevrotiske og tvangstankebefengte jævler som sitter med ctrl+r på yr.no og håper at de skal spandere noen solsymboler på værkartene sine. En kunne selvfølgelig krevd selvkritikk fra sommeren sin side. Men det er fremdeles for tidlig. Ting Kan Snu. Det er et viktig moment å ta med seg ut i regnværet.

Menmen. Vi kan trøste oss med at vi ikke bor i Hellas.

Det er da noe.

 

Ode til bolledisken

Posted on by
1

Ti måneder går fryktelig fort. Spesielt når man tilbringer en god del av tiden i nærværet av blant annet spandauer, ostehorn, lunchbrød og et perverst antall sjokoladeboller. For ikke å snakke om brød i alle tenkelige (og utenkelige) former og varianter. Da går tiden styggfort, skal jeg si dere.

Nå er det nemlig bare et par timer igjen med å stable morgendagens fristelser og sette dem til heving, så er det over. Da mopper jeg meg ut av bolledisken for siste gang og sier takk og farvel.

Det er trist.

På mange måter tror jeg at bolledisken har merket meg for livet; på godt og vondt. Jeg har blitt introdusert for en verden jeg absolutt ikke hadde godt av å møte. Jeg, som alltid – litt hånlig – har plassert wienerbrød i samme kategori som fleskepølse og Kongen av Danmark, altså ting som serverer til dem som vant krigen for oss, har funnet mitt wienerfrelse. Når man har opplevd hvordan en varm wienerpekan – tatt ut av ovnen for et par minutter siden – smaker, da er det gjort. Eller krokanwiener for den saks skyld. Da er det bare til å legge Grethe Roede på speed-dial først som sist, la kolesterolet få leve sitt eget liv og dekke på til ditabetes melitus type 1. Det skal sies at matchvekten til undertegnede nok er høyere i dag enn for ti måneder siden. Ikke det at jeg driver og veier meg, men man tar det på øyemål. Og kommentarer fra publikum.

En helt annen ting er at jeg har prestert å bli en bollenerd. Som om jeg ikke hadde nok fra før. Når jeg skriver dette er det ikke så lenge siden jeg var innom Meny på Oslo City, og jeg tok meg selv i å smugtitte på heveskapet bak disken. “Jøss, er det slik de har her”, tenkte jeg, mens jeg irriterte meg over at posene med fem boller for tjue kroner var ferdig pakket. Urutinert.

Jeg tror alle har godt av litt bollediskjobbing. Man lærer seg å sette pris på at det finnes mennesker som står uhorvelig tidlig opp for at frokosten og lunsjen vår skal bli klar. At det ligger en god del arbeid bak ostehornene, rundstykkene og bollene vi dytter i oss. Man lærer hvor utrolig kjekt det er for en stakkars butikkansatt å bli møtt av et lite smil fra kundene midt imellom det som i mange tilfeller kvalifiserer til tirretrynestatus.

Smil, slå kanskje av en liten prat og vær generelt hyggelig neste gang du går forbi din lokale bolledisk. Kjøp noe fra disken, slik at det blir mindre å svinne på slutten av dagen. Da blir man glad.

Det skal i hvert fall jeg gjøre.
Som kunde.