Tankefjas

“Hva, skriver du booooook?”
Jeg kan love deg at jeg fikk den kommentaren ganske mange ganger for omtrent to år siden, under National Novel Writing Month (NaNoWriMo) i november 2008. Det var egentlig ikke meningen at så mange skulle få vite det, men jeg tenkte at jeg kunne da blogge om det. Det var ikke så farlig – bare de færreste menneskene jeg kjenner personlig leser bloggen min, tenkte jeg. Er det en ting jeg ikke har gjort, så er det å reklamere for bloggen for folk jeg kjenner. Noen må likevel ha tystet – for folk fikk det vitterlig med seg. Fremdeles går jeg i flere sosiale lag som “han som har skrevet bok”.

Det var for så vidt greit helt til Knausgård kom på banen. Etter det har det blitt kleinere og kleinere.

Til nye lesere, og for dere som tross alt har viktigere ting å gå rundt og huske på; jeg har altså en bok jeg har skrevet liggende. En litterært sett dårlig bok med syltynn handling med en svært diffus tittel; Sjokoladekake. Siden jeg først har begynt å blogge litt småseriøst (forrige innlegg var altså ikke en svikt i rutinene), tenkte jeg at jeg kunne skrive litt om hva som fikk meg til å melde meg på NaNoWriMo.

National Novel Writing Month er en konkurranse som går hver november der reglene er enkle: skriv en roman på minst 50 000 ord i løpet av tretti dager. Fra 1. til 30. november altså. For å komme i mål må du skrive i overkant av 1500 ord hver dag, eller fire-fem A4-sider med tekst.

Når jeg forklarer NaNoWriMo på den måten høres det ut som om hele opplegget er galskap satt i system. På sett og vis er det jo det – du skal gå på jobb, være sosial, gå på skolen, spise, sove, ganske enkelt leve et normalt liv, og i tillegg skrive manuset til en bok. Jeg vil påstå at jeg levde ganske normalt – jeg gikk på skolen, gjorde prøver, var med venner, tok til meg næring og la meg til normale tider. Jeg husker at jeg til og med satte av en av kveldene til å gå i demonstrasjonstog mot pels sammen med Solstjerne-Beate og Ozzy, hunden hennes, og likevel nådde jeg 50 000-merket en dag før fristen, den 29. november.

Men hvorfor?!?

Vel. Jeg har alltid satt pris på historier, helt fra jeg var latterlig liten har jeg fått servert historier – først gjennom at foreldrene mine leste for meg på sengen; “Knerten”, “Ole Aleksander Fillibombom”, “Barna i Bakkebygrenden” – kort sagt klassikerne. Videre oppdaget jeg biblioteket som jeg nesten bor vegg i vegg med og begynte å låne først lydbøker, senere skikkelige bøker. Biblioteket “mitt” tror jeg er en viktig brikke oppi dette. Også det faktum at bydelen min ikke akkurat har flust med steder å henge, noe som gjorde at vi til enhver tid var en 5-10 gutter som hang på biblioteket etter skoletid.

Jada, folkens. Vi hang på biblioteket. Skikkelig bad-ass.

Fremdeles elsker jeg historier – både å lese dem eller å høre andre sine, eller altså å fortelle dem selv. Jeg var ikke gammel da jeg bestemte meg for at én dag, én dag skal jeg skrive en bok. Fortelle en lang historie mellom to permer – skape et lite, eget univers.

Hvorfor ikke? tenkte jeg. Det er nå drømmen om å skrive bok er her, så hvorfor utsette det? Når man går rundt med en fullt realiserbar drøm – alle kan sette seg ned og skrive ettellerannet som går over 150 sider, enten det er avskrift av telefonkatalogen eller et litterært mesterverk som berører alle som setter seg ned og leser det – på samme måte som at alle, teknisk sett, er i stand til å fullføre et maratonløp. Du kan gå en maratondistanse, ta et par overnattinger på veien, og komme i mål med en tid som ikke ligner grisen – men du har uansett fullført maratonet. Nettopp den tankegangen brukte jeg da jeg satte i gang skriveorgien.

Selv om “Sjokoladekake” aldri kommer til å bli sendt til noe forlag, og ikke kommer til å bli lest av stort flere enn den småekslusive gruppen som har fått lese den så langt, er jeg glad for at jeg tok utfordringen. Følelsen av å skape noe er en utrolig deilig følelse – det å holde en bok og vite at du har skrevet alle ordene i den likeså. Dessuten tror jeg at det er lett for å utsette ting man tenker at man må få gjort, litt større ting som å skrive en bok. Du tenker kanskje at du skal gjøre det når du blir voksen, når du ikke har så mange plikter fra skole og utdanning. Men da har du kanskje en liten familie å ta deg av i tjue år. Og etter det begynner tiden å gå fort. Styggfort, har jeg hørt. Livet er ikke så forbasket langt, og det er mye som må gjøres. Det gjelder å utnytte tiden vi har.

Som Chris Baty, grunnleggeren av NaNoWriMo, skrev til vinnerne av konkurransen i 2008:

The world can wait. It’s what the world does best, in fact. It was hanging out for 4.5 billion years before we arrived, and it’ll be waiting around for another few billion after we’re gone.
Our dreams, however, have much shorter shelf-lives.

Så hvis dette innlegget skal ha en slags moral, og det skal det nå som jeg har blitt seriøs, må den være at du bør gjøre alvor av å gjøre det du enten drømmer om eller har tenkt på lenge å gjøre. Enten det er en stor eller liten ting. Uansett om du lykkes eller mislykkes i forsøket tror jeg du vil vokse på erfaringen.

Er det noe som står høyt i kurs, så er det jo å vokse.

Keep trying big things, okay? Sometimes we can wait so long for a clear sign that it’s time to begin, that the opportunity sails right past us.
Life is so short. Adventures beckon. Let’s get packed and head out on a new one today.

Tid er ikke noe problem. Faktisk.

For ikke så lenge siden sto jeg og ventet på bussen. Før bussen rakk å komme, svingte det en blå sedan inn på busstoppet, og vinduet på passasjersiden ble rullet ned.
“Hvor skal du?” kom det fra kupeen.
Som den konversasjonskunstneren jeg har en tendens til å være sa jeg at jeg skulle inn til sentrum.
“Ååå, så bra! Jeg skal i samme retning – hopp inn da!”.
Sjåføren var en jeg har kjent siden før vi begynte på skolen. Ansiktet var nesten like gutteaktig som det er i minnene fra bråkerommet i første klasse, barnebesøkene opp gjennom barneskolen og fra fotballbanen. For ikke å snakke om når vi spilte Pog eller byttet Pokémonkort. Eller da vi stakk innom bensinstasjonen etter skolen for å spille sprettballspillet, der premien var to kjempetyggis som egentlig kostet tre kroner. Per stykk.

Nå kjører han bil.
Flink til å kjøre var han også. Giret som en gud. Sjekket speilet hver femte sekund. Holdt god avstand til de foran – tusenogen, tusenogto, tusenogtre. I det hele tatt; en glimrende sjåfør.

Det er slike hendelser som sett utenfra ser så små og ubetydelige ut som får meg til å åpne øynene og innse at noe er i ferd med å skje. At vi ikke lenger er helt de samme menneskene som gikk rundt med ringpermer det sto “Premier League collection” med fotballkort i. Senere “Pokémon – gotta cath ‘em all!” med pokémonkort (“har du hørt at Bjarte har fått Blastoise i glins? I glins ja, BLASTOISE det er helt krise”). Konturene er muligens noenlunde like, i hvert fall i mange av tilfellene, men menneskene er nesten som dag og natt. Gameboy er byttet ut med iPhone. Tiger Team-bøkene er byttet ut med Dostojevskij og Knausgård. Donaldbladene er byttet ut med… vel.

Vi begynner å vokse til.

Bestevennen fra barneskolen har fått seg jobb på supplybåt i Nordsjøen. Han jobber en måned av og en måned på og er fornøyd med. En annen har nettopp blitt sykemeldt; jobben som bilmekaniker tar på ryggen hans. Flere skal i militæret. Han som aldri ville klatre i klatrestativet fordi det var for høyt og du kunne slå hull i hodet (dritfarlig) skal i flyvåpenet.  Folk flytter hit og dit rundt i landet for å studere. Skrivekunstakademiet – sammenlignende politikk. Kjemi. Litteraturvitenskap grunnfag.

Selv om vi bare er i aldersjiktet sytten til nitten-tjue år – i manges øyne bare barn fremdeles, eller i hvert fall fryktelig unge (og dumme) – er det ingen tvil om at vi har forlatt barndommen. At vi er, som allerede nevnt, i ferd med å vokse til. Flere og flere samtaler begynner med “hvordan går det på jobben din for tiden?” – samtaletema som før var bare noe foreldrene våre kunne finne på og spørre folk de traff, et spørsmål som på en måte var litt av definisjonen på voksen når vi var yngre. Som om ikke det var nok er det en overhengende fare for at disse samtalene blir snakket over en kaffe, eller i hvert fall noe som minner om kaffe. Et cetera.

Hjelpes.

Det er helt slutt på bursdagsbesøkene der vi kommer klokken fem, med gaver i innpakningspapir fra Brio, spiser pizza, hjemmelaget kake og ser på film. Og hvis de som holder besøket er skikkelig kule, får vi lov til å spise gelé med sugerør til dessert. Slik er det ikke lenger. Det nærmeste man kan komme gelé nå er geléshots. Det er slutt på tiden der vi blir hentet av mamma og pappa klokken halv ni, høye på kake og godtepose.

Vi trenger ikke en gang kommentere forskjellen mellom da og nå. Den taler for seg.

I dag, mens jeg sto og ventet på banen som skulle føre meg til første skoledag for trettende gang, begynte det å samle seg små, håpefulle seksåringer på vei til sin aller første på skolen rett over veien. Det virker så fjernt – selv kan jeg ikke en gang huske min første skoledag, og jeg har vanskelig for å ta folk som forteller detaljert om sin første skoledag alvorlig. Det står et bilde av meg i knall oransje “KJØR FORSIKTIG!”-caps et sted i huset, og jeg antar at det ble tatt den dagen. Med mindre jeg hadde for vane å gå rundt med knall oransje capser gjennom hele oppveksten. Hvem vet.

Og, hvem vet, kanskje sitter disse seksåringene om tolv år og skriver noenlunde det samme på en eller annen blogg. At akkurat denne dagen i dag føles så fjern, at de har opplevd så mye siden da. Hvis blogging i det hele tatt eksisterer om tolv år, forresten. Kanskje de snakker det de har på hjertet inn på et nytt fenomen i sosiale medier, siden skriftspråk bare er såååå 2016. Kanskje morse har blitt hipt igjen om tolv år. Videre melder seg også spørsmålet; hvor er vi om tolv år? Har generasjonen 1980 – 1995 blitt den første generasjonen siden etterkrigsgenerasjonen til å se potensialet til fleskepølse?

Dypt. Jeg må visst tilbake til skolebenken. Før dette utarter seg. Fort.

Hei bloggen.

Først; beklager for alt. For at du ble frarøvet en trygg og god oppvekst. En barndom. For at jeg etter en stund syntes du ble vanskelig å ha med å gjøre og svarte med å overse deg, glemme deg, i stedet for å ta utfordringen og få deg på rett kjøl. Det var feigt. Takk og lov for at du bare er en blogg. Til mitt forsvar har ikke akvariefiskene mine lidd samme skjebne, og de har jeg hatt ansvar for omtrent like lenge som deg. Jeg er altså ikke ond tverrs igjennom. Bare et lite stykke. Men det vet jo du bedre enn de fleste.

Egentlig trenger du ikke lese dette brevet fra meg, for hvert eneste ord jeg skriver teller imot meg uansett. Hvorfor skal du i det hele tatt høre på en som meg? Det er jeg som er bad guy – du er Harry Potter, barnet som mot alle odds overlevde, mens jeg er Voldemort.

Likevel vil jeg prøve å rekke ut en arm, eventuelt en hånd om du vil, i håp om å få en hånd tilbake og ikke en knyttet neve. Jeg håper vi kan prøve på nytt, under litt andre omstendigheter. Det er fremdeles tid til å prøve å redde deg.

Den kvelden du ble unnfanget – ta det med ro, jeg skal spare deg for detaljene – var det med et håp om å lage en blogg der jeg kunne være ganske fri i både skrivemåte og tema. Jeg hadde nemlig en annen blogg før deg – og den døde en tragisk, men ventet død da jeg skrev meg fast i den. Den sultet ihjel, simpelthen.

Derfor håpet jeg altså at jeg kunne få et annerledes forhold til deg. At jeg kunne få deg til å si nesten hva som helst. Både tanker og fjas. Mente jeg noe om hva som helst, kunne jeg bare skrive det på bloggen. Like fullt – mente jeg for eksempel at fleskepølse får for lite oppmerksomhet i dagens kalde samfunn, da skulle det være rom for det også.

Slik har det egentlig ikke blitt. Så ærlig må jeg være med deg, bloggen. Du har skuffet meg der, men det er jo ikke din skyld heller. Jeg har kjørt deg fast inn i en gate som har FJAS tagget over alle vegger og murer i mils omkrets. Bloggen – du bærer så mye fjas på skuldrene dine at du kneler under tonnasjetrykket. Det er slik folk kjenner deg – og det er slik folk enten liker deg eller misliker deg. Fjas er ditt ansikt utad. Tankene blir bakgrunnsfyll, de blir statister, de er der fordi det er totalt uoriginalt å bare kalle en blogg for “fjas” eller “fjasebloggen”. Eller “Kim Arnes fjasehjørne”.

Derfor er mitt forslag at vi prøver ut litt nye veier fremover. Vi fortsetter med fjas slik som du er vant til, men samtidig prøver vi å putte litt tanker innimellom. Så ser vi hva som fungerer, og hva som ikke fungerer like godt. Jeg har gjort opp mine tanker om hvordan jeg vil du skal fremstå.

Jeg forstår godt at du er skeptisk, bloggen. At du ikke ser lyst på fremtiden din. At du blir tynnere, og at du blir skremt av å høre at jeg allerede har en blogg avgått til døden på samvittigheten. Men la oss prøve dette. Sammen. Kanskje du kan få en følelse av å bli født på ny. Litt zen-aktig. Litt sånn chai-te.

Okei?

I dag har jeg en liten ting jeg vil ta opp med dere. Med trykk på liten. Dette er ikke et innlegg som tar opp de virkelig store sakene, et innlegg man trekker frem om førti og mener definerer tiden det ble skrevet på. Det er muligens et feiltrinn; det er så mye å ta opp for tiden. Monstermaster, oljeboring i Lofoten som kan medføre monsterutslipp av olje, monsterserien til Karl Ove Knausgård og den pågående debatten om sistnevnte er et monster som kan skrive slikt om sin nærmeste familie.

Det er kanskje like greit å innrømme det en gang for alle; dette innlegget kommer til å stå igjen som en parantes i Tankefjas sitt innleggsportefølje. Du kommer til å glemme det så fort du har lest ferdig. Jeg kan nesten garantere det. Det er på slike dager man kunne ønske at det er brukerbetaling på blogger, slik at jeg kunne skrevet “glem dette innlegget umiddelbart eller få pengene igjen”.

Selv om dette er et innlegg som vil bli stående som en parantes i fremtiden med en altfor lang og knotete innledning der leseren knapt tror at bloggeren vil komme seg til poenget, handler dette om et jordnært tema. Og jordnære tema trenger vi når samfunnet ellers dreier seg om monstre. Og Bjarne Håkon Hanssen.

Det er nemlig en ting jeg har bitt meg merke i. Både i min egen og andre menneskers atferd når de befinner seg i en butikk. Mine mistanker har blitt bygget opp gjennom mine mange år som fleskepølsekonsulent, og blitt bekreftet etter en snau måned som ansatt i et av de større supermarkedene i Bergen.

Folk har et usunt nært forhold til handlevognene sine.

La meg eksemplifisere. Se for deg at du er på din lokale butikk og skal handle inn det du måtte føle for å trenge. Kneippbrød, leverpostei, tannkrem, fleskepølse, hva vet vel jeg. Du har arbeidet deg gjennom hele butikken, du har tatt både kneippbrød og leverpostei og tannkrem, du er litt stolt over deg selv, og skal akkurat til å avansere til kassen.

Da kommer du på at du har glemt oksetunge.

Jeg vet ikke om jeg har nevnt dette tidligere, men oksetunge er nesten like storveis som fleskepølse. Skulle vi en gang miste fleskepølse (måtte gud i himmelen forby), skulle for eksempel fleskepølse bestemme seg for å abdisere, vil oksetunge stå klar til å ta over. Oksetunge er tronarvingen som skal bli morgensolen og solnedgangen i fremtiden.

Men du har altså glemt oksetunge. Så du må tilbake.

Til ferskvaredisken.

Og ferskvaredisken er langt unna kassen. Fryktelig langt unna. Men som det oppegående mennesket du er, vil du ikke forlate butikken uten å få kloen i noen hekto oksetunge.

Kjære leser, hva gjør du?

Jeg håper jeg tar feil, men hvis du følger en logikk som ser ut å være gjengs for store deler av befolkningen tar du liksågodt med deg handlevognen dit tingen du har glemt, for så å gå tilbake til stedet du snudde, og fortsetter derfra.

Jeg har til og med vært vitne til ekstreme tilfeller der uavhengige kunder organiserer seg slik at person A går for å hente tingen som er glemt, mens person B står og passer på, ja nærmest våker over, handlevognen i person A sitt fravær.

Hvorfor?

Jeg gjentar det gjerne en gang til for å uttrykke min forvirring: Hvorfor?!?

Hva er vi redd for? Teknisk sett eier vi ingenting av det som ligger i handlevognen. Som oftest står det et titalls tilsvarende produkter i hyllen. Med mindre vi er på salg på hennes og Mauritz og står i fare for å få en illsint fjortis etter oss, er innholdet i handlevognen, uansett om vi eier det eller ikke, godt utenfor fare for å bli frastjålet. Det verste som kan skje er at noen kommer inn i butikken, ser handlevognen din og tenker “å jøye megsann, det er jo alt jeg skal handle jo, jeg tar den!”

Har dette vært et problem tidligere? Er det noe jeg har gått glipp av? Er det et ledd i min oppdragelse til å bli et fullverdig medlem av verdenssamfunnet som har manglet? Leddet som sier “gå aldri fra handlevognen din på butikken”?

Jeg skal ikke si at dette aldri har skjedd, folk gjør så mye rart for tiden, det er bare til å peke på vederstyggeligheter som onepiece og sjampo med urinsyre, men uansett. Jeg har høyere tanker om menneskeheten enn som så. Kall meg naiv. Kall meg blåøyd. Dra den eventuelt helt ut og kall meg blåøyd naiv.

Sånn. Stort var det ikke. Men det var godt å få det ut.

Parantesslutt.

Når jeg setter meg ned for å skrive dette er først og fremst med en stor følelse av tomhet. Som om noen har tatt tak i teppet jeg står på og trukket det til seg slik at jeg blir stående og sjangle med en overhengende fare for å havne på gulvet. En kan si mye om å feie under teppet, men slikt er enda verre. Å trekke til seg et teppe noen allerede står på er en av de verste forbrytelsene man kan begå med tepper involvert.

Nok om tepper. Dette handler ikke om tepper. Dette er ikke et blogginnlegg der det er rom for totalt umotiverte digresjoner som fjerner alt som kan minne om flyt i teksten.

Dette handler derimot om å raskt se noen du er glad i miste kontrollen. Bli borte. Utilgjengelig. Ikke sakte, over tid, men helt plutselig. I det ene øyeblikket kan du kommunisere helt normalt med vedkommende, slik dere gjør hver eneste dag, for så i neste øyeblikk se at livet forsvinner fra den. Helt plutselig. Helt uten forvarsel – og helt uten at du kan gjøre noe annet å se på. Tilkalle hjelp kan du gjøre – men utover det henvises du til tilskuerplass. Det finnes dem som tar saken i egne hender, som ikke kan vente på hjelpen, men det har både endt med positive og direkte tragiske utfall opp gjennom tidene. Jeg var ikke villig til å ta risikoen.

Denne uken har jeg gått igjennom noe lignende.

Det begynte på tirsdag. Jeg sto opp og trodde det skulle bli en vanlig dag – i den grad en dag midt i sommerferien uten spesielle forpliktelser kan omtales som “normal”. Ikke lenge etter at jeg sto opp konsulterte jeg den som senere samme dag skulle ligge hjelpeløs og halvdød foran meg. Jeg reagerte ikke på noe spesielt. Alt var som det pleide. Vi var sammen i ti-femten minutter, inntil jeg sa at jeg måtte gå. Måtte på butikken, måtte spise frokost. Måtte kanskje ordne litt hjemme. Men jeg skulle komme tilbake etter middag. Da skulle vi skrive litt sammen. Og spille de platene vi er så glade i.

Så langt kom vi aldri.

De sier at det vil gå bra. De lover at vi både skal få spille platene vi er så glade i og skrive sammen igjen. De sier at alt skal som før. At inngrepet ikke er komplisert, at de gjør det mange hundre ganger, bare iløpet av en uke. Det er rutine. De kan det. I søvne, simpelthen.

Likevel er det en tomhet som fyller meg når MacBooken min er på reparasjon. Det har vært oss to så lenge nå. I over tre år, helt siden jeg kjøpte den for konfirmasjonspengene etter å ha vært avstandsforelsket i den i et år har det vært oss. Jeg husker fremdeles dagen, 1. juni 2007, da den kom til meg med budbil, etter en lang reise fra fabrikken i Taiwan. Du kunne ikke merke på den at den hadde en uke lang reise bak seg. Utrolig. For en personlighet.

Nå er den innlagt på Eplehuset sitt verksted i Bergen, og kommer til å bli der til den blir frisk. Akkurat nå venter den på deler som må bestilles. Den står med andre ord i det som kan minne om en donorkø. Den trenger nemlig en ny harddisk. Det var den som røk. De sier at vi skal være glade for at det ikke var noe verre – hovedkortet for eksempel. Da hadde det ikke vært sikkert om de kunne reddet den. I og for seg var vi heldige.

Jeg håper Eplehuset behandler den bra. At de er flinke til å oppbevare den tørt og i riktig temperatur (er temperaturen under femten grader fryser den. Da lades batteriet ut 1/4 ganger så raskt).

Jeg håper den ikke savner beskyttelsesbagen sin.